Norsk PEFC Skogstandard inneholder 30 kravpunkter. Alle er like viktige, men her er noen gode råd knytta til biologisk viktige områder, forvaltning av kantsoner og hensyn til livsløpstrær og kulturminner.
Nøkkelbiotoper består hovedsakelig av ett eller flere livsmiljøer som er kartlagt med MiS-metoden (Miljøregistreringer i skog). Nøkkelbiotoper kan også etableres for å sikre enkeltforekomster av truete arter og naturtyper. Et eksempel på dette er forskjellige varianter av kalkskog med en stor mengde spesialiserte arter. Dette er ofte arter med helt bestemte krav til lystilgang. Skog på slike områder må derfor normalt skjøttes planmessig om de botaniske og miljømessige verdiene skal ivaretas.
Andre biologisk viktige områder kan være brannpåvirket skog og kantsoner med intakt økologisk funksjon. Sammenhengende områder med gammel naturlig forynget skog. Områder med konsentrasjoner av fire ulike skoglevende arter, innenfor et areal på ti dekar, som er nær truet eller sjeldnere ifølge den norske rødlista
Rovfugl og ugler er areal krevende og sårbare i forhold til forstyrrelser i hekketida. Kravpunktet sikrer at hekkeplasser består og at man unngår forstyrrelser i hekketida. Kravet er at den som har driftsansvar har sjekket alle tilgjengelige miljødatabaser for å skaffe seg tilstrekkelig kunnskap. Relevant kunnskap kan søkes hos kommunen eller lokale ornitologer.
Det er utarbeidet en tabell som viser krav til hensynsområde og -tid for de aktuelle artene
Kravpunktet sikrer at det tas hensyn til storfuglens spillplass – altså tiurleiken.
En leik har minst to spillende tiur. Skogeier må før hogst sjekke med offentlige databaser, kommunen eller ressurspersoner for å skaffe seg kunnskap om sine tiurleiker. Før hogst ved tiurleik skal skogbruksleder alltid kontaktes.
Det er et krav om å gjøre tiltak på og rundt tiurleiker som kan skape gunstige forhold på lengre sikt. På tiurleik med flere enn 15 spillende tiurer skal det utarbeides egen plan.
Kravpunktene Vannbeskyttelse og Myr og sumpskog skal sikre både vannkvaliteten i vann og vassdrag og økologiske funksjoner i og ved kantsonene. Dette oppnår vi ved å utvikle vegetasjonsbelter langs vann, elver, og bekker og myrer. Alle bekker med årssikker vannføring skal ha kantsone. For bekker smalere enn én meter gjøres det ved å sette igjen alle mindre trær og busker. Det samme gjelder mot myrer mindre enn to dekar.
Kantsoner har en rekke viktige økologiske funksjoner og tjener flere formål knyttet til biologisk mangfold, vannkvalitet, klima, landskap og friluftsliv.
Kantsonens økologiske funksjoner går blant annet på å skape stabile korridorer i landskapet. Den skal også opprettholde et funksjonelt miljø som kan fungere som korridorer i landskapet med rikelig tilgang til mat samt skjul og dekning, og den skal være leveområde for mange arter - ikke minst arter med klare krav til lys-, skygge- og temperaturforhold.
Kantsonen skal kunne tilføre næring til vann i form av strø og insekter, samt at den skal gi skjulmuligheter for arter som lever i bekker, elver og vannkanter og kunne filtrere næringssig fra hogst.
Avhengig av vegetasjonstypen, er det varierende krav til bredder. Vegetasjonstyper og terrengform bestemmer kantsonens bredde og utgangspunktet er en bredde på 10-15 meter. Det bør generelt settes av bredere kantsoner mot fuktige vegetasjonstyper, mens de kan være smalere mot tørrere skog og/eller bratt terreng.
Kantsoner kan ha stor økologisk betydning, og det er viktig å tenke på langsiktig stabilitet. Ei kantsone skal inneholde stedegne trær og bør være fleraldret og flersjiktet for å sikre stabilitet. Det skal også prioriteres å sette igjen lauvtrær. I mange tilfeller vil det være aktuelt å hogge enkelttrær for å sikre etablering/vekst av yngre trær. Merk at det i enkelte tilfeller også er lov å hogge kantsoner når de er svært ustabile. Før slik hogst er det et krav at tilstanden dokumenteres (med bilde), og at det opprettes en ny og naturlig kantsone med riktig bredde. I noen områder er slik hogst søknadspliktig til Statsforvalteren., Det gjelder Viken fylke. Egne søknadskjema fins på Statsforvalteren side. Det skal ikke plantes i en slik kantsone.
Begrepet livsløpstrær finner vi i kravpunkt 12. De skal primært velges blant de eldste trærne i bestanden, og hovedtreslaget skal være representert. Det er gunstig at livsløpstrærne settes igjen i grupper. Dette er trær som kort fortalt aldri skal fjernes fra området. Livsløpstrær kan ha en stor betydning for enkelte arter selv når de har blåst ned og er i ferd med å smuldre bort, de skal sikre levesteder for arter knyttet til gamle, grove trær og død ved.
Ved utvelgelsen skal en se på alder/utviklingstrinn, trær med reirfunksjoner, gamle, grove osper, styva lauvtrær, trær av stor visuell verdi osv. Kravpunktet sier at det skal settes igjen minst ett slikt tre pr. dekar, og de må gjerne settes i grupper i kantsoner mot vassdrag, myr eller innmark. I tillegg skal stående død ved (lauvtrær, tørre furuer og naturlige høgstubber av alle treslag) spares ved hogst.
Livsløpstrær skal kunne identifiseres også når de er plassert utenfor hogstfeltet, slik at de ikke blir hogd på et senere tidspunkt. Det er også viktig at de er stormsterke slik at de tåler noen fristilte år. Om slike trær dør, skal de ikke tas ut av skogen. De kan fjernes der de vurderes som farlige for barns lek. Når det settes igjen livsløpstrær er det viktig å tenke på konsekvensene hvis disse blåser ned. Det bør ikke settes igjen livsløpstrær hvor de kan forårsake skader på infrastruktur som veier, strømnett og gjerder.
Kravpunkt 30 skal sikre at det tas hensyn til kulturminner og mindre kulturmiljø i skoglandskapet. Dette betyr at all virksomhet i skogen skal ta hensyn til forskjellige spor etter gammel menneskelig aktivitet.
Alle kjente kulturminner skal merkes på forhånd av tømmerkjøper. I forbindelse med hogst er det lurt å merke områdene med «kulturstubber». Det vil si at det settes igjen høye stubber rundt de kjente forekomstene. På den måten vil kjøring med maskiner sikre hensynet til kulturminnene.
Over alt i skog og utmark finnes det stort sett spor etter menneskelig aktivitet. Slike kulturminner kan være ei kull- eller tjæregrop, hustufter, ruiner, skjerp, røyser, veier, bygdeborger osv. foruten lokaliteter som det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon. Slike «nyere kulturminner» kan ha en stor lokalhistorisk verdi.
Slike minner skal ikke ødelegges ved skogsdrift, f.eks. ved at en skogsmaskin eller et markberedningsaggregat graver seg ned i ei kullgrop eller en hustuft. Mange slike minner kan imidlertid være vanskelige å se fra førersetet i en skogsmaskin, men ansvaret er ikke mindre av den grunn.
En rekke kulturminner er automatisk fredet. Det er kulturminner som stammer fra førreformatorisk tid (1537), og uansett alder eller type minne er det skogeiers ansvar å gjøre seg kjent med hva som er registrert av kulturminner i skogen og ta hensyn ved hogst og skogbehandling. Et godt hjelpemiddel er å sørge for riktig markering av kjente kulturminner og kulturmiljøer i skogbruksplanen. For alle fredede kulturminner gjelder forbud mot kjøring nærmere enn fem meter.
En godt farbar vei for en skogeier for å lære mer om eventuelle kulturminner i egen skog, er ei side som er utarbeidet av Riksantikvaren. Den heter Kulturminnesøk, og gir en oversikt over kulturminner over hele landet.
Ved tvil om kulturminnes plassering/beliggenhet skal kulturminneetaten i Fylkeskommunen alltid kontaktes.
