Av Bjørn H. Pettersen
– Jeg synes jo det er veldig artig å jobbe i skogen, og jeg er med så ofte jeg kan. Det siste året har det vært veldig mye å gjøre på grunn av alt vindfallet her i Hallingdal. Men jeg har en fulltidsjobb i Oslo, så det begrenser seg litt for min del, forteller Eivind Gullingsrud, som ble 23 år bittelille julaften.
I juni ble han ferdig med bachelorutdanning som byggingeniør ved Oslo Met, og han startet ganske så umiddelbart i jobb for et eiendomsutviklingsselskap i hovedstaden.
– Noen ganger jobber jeg ekstra mye i starten av uka i Oslo for å kunne reise hjem til Nesbyen i slutten av uka for å bidra med hogst eller lassbærerkjøring, alt etter hva det er mest behov for. Det blir ganske mye jobb, men jeg synes det er moro å arbeide både som byggingeniør og som skogsoperatør, forteller han.
SE VIDEO: Bli med til Nesbyen, der Sverre, Torgeir og Eivind Gullingsrud holdt på med en hogst ved Vassfarveien. VIDEO: Egil Granum
− Ete, sove og arbeide
At det blir ganske mye jobb, er ingen av de tre ukjent med. Torgeir er sterkstrømelektriker, og jobber som montør for Statnett, også det en fulltidsjobb. Den består i stor grad av vedlikeholdsarbeid, og på denne årstiden handler det blant annet om å fjerne is fra kraftlinjene.
– Som montør for Statnett blir det en del reising rundt i regionen, og det er ofte lange dager på sånne oppdrag. Da har jeg mulighet til å avspasere og jobbe i skogen enkelte dager, i tillegg til litt kjøring på lørdager, forteller han.
Det er vel ikke å overdrive at det blir minst 150 prosent jobb for både han og Eivind.
Som Sverre sier i videoen: «Det er berre å eta og søva og arbeide. Slik har det vøri.»
Det er heldigvis en sannhet med modifikasjoner, men det er ingen overdrivelse at de har nok å henge fingrene i.
HOGGER I EGEN SKOG: De er skogeiere også. Skogen på i underkant av 2000 dekar tilhører et lite småbruk i Todalen, i bakkene på østsiden over Nesbyen. Der hogger de naturlig nok tømmeret selv. Torgeir overtok småbruket da han var i starten av 20-årene. Her er det Torgeir i lassbæreren.
− Far har vel sagt i ni år at han skal trappe ned, men hver gang han tar litt fri, så blir han fort rastløs. Faktumet er at han står for 80 prosent av all lassbærerkjøringa. Han trives rett og slett veldig godt i den maskinen, sier Torgeir og nikker mot en velbrukt Rottne F15D.
Sverre kontrer med et kjapt svar, etterfulgt av et lurt smil:
− Man må jo ha noe å gjøre. Det er ikke noe moro å bare sitte stille.
Da bemerker sønnesønnen Eivind raskt at man egentlig sitter ganske så stille i en lassbærer.
− Ja, men man må jo klyve inn og ut av maskinen, da. Og det klarer jeg ennå, smiler bestefaren.
Ny høgger, ny lassbærer
Selv om både Torgeir og Eivind har andre jobber, står det ikke på investeringer i Gullingsrud Skogsdrift AS. Nå i høst fikk de en flunkende ny hogstmaskin, en Komatsu 931XC. Om noen måneder får de en ny lassbærer, også den fra Komatsu.
NY HØGGER: Torgeir og Eivind ved den nye hogstmaskinen. I dette området i Todalen skulle de bare ta noen hundre kubikkmeter med vindfall, men det ble til slutt godt over 2000 dekar.
Eivind legger ikke skjul på at det er flere fordeler med å kjøre ny maskin, i tillegg til at det er komfortabelt. Når han ikke har mulighet til å hogge, er det Svein Erik Benrud (38) fra Vågå som opererer hogstmaskinen i det skogrike dalføret. Det er naturlig nok han som kjører aller mest.
I løpet av de siste månedene har de hogget om lag 8000 kubikkmeter med vindfall på Gislerud i Flå kommune. De kunne tatt ut enda mer, men måtte flytte maskinene i månedsskiftet i starten av november fordi regnværet gjorde at det ble uholdbart å kjøre i det bløte terrenget. De skal tilbake dit når det tørker opp.
GISLERUD: Her var det enormt mye vindfall før Gullingsrud satte i gang med oppryddingsarbeidet. Foto: Egil Granum
De har nesten ikke gjort annet enn å hogge liggende trær det siste året.
– Siden november i fjor har hver eneste drift blitt igangsatt på grunn av vindfall. Noen steder ligger trærne godt gjemt i lommer i skogen, slik at vi blir nødt til å hogge en del av de stående trærne på vei inn mot de nedblåste trærne. Andre steder har vi tatt ut nærliggende skog som er hogstmoden når vi først er inne med maskiner i et vindfallområde. Men rundt 90 prosent av det vi har gjort det siste året har handlet om å berge vindfall, forteller Torgeir Gullingsrud.
Mange steder har vindfallhogsten vært så krevende at de har hatt behov for å bruke gravemaskin for å lage veier for hogstmaskinen og lassbæreren. Siden i vår har Per Olav Hovde og Thomas Hovde byttet på å kjøre gravemaskin der Gullingsrud Skogsdrift har hatt drifter.
Mye bratt terreng
Det går bratt opp på begge sider av Hallingdaleselve. Ved Nesbyen har vannet fortsatt i overkant av 150 høydemeter å renne før det når havet. Fra rundt 150 meter over havet tar det ikke mange minuttene med bil før man har svinget seg opp til 1000 meter over havet. I dette terrenget manøvrerer gjengen i Gullingsrud hver eneste dag.
Fredag 6. juni 1975 − da Torgeir bare var åtte år − publiserte Drammens Tidende og Buskeruds Blad en artikkel om faren. Sverre Gullingsrud ble beskrevet som «like stø som Hallingdals fjell».
AVISUTKLIPP: Det var Sverres nykjøpte doning avisens utsendte hadde kommet for å se; en Ford Rottne Blondin med griplaster til å løfte stokkene opp i hengeren med. Fra avisen Drammens Tidende og Buskeruds Blad, hentet fra Nasjonalbibliotekets nettbibliotek (akkurat denne avisutgaven er det fri tilgang for alle å lese).
Hogsten Sverre holdt på med, fant sted «i bratteste dalsiden ovenfor Torpo». Journalist Birger Rørvik beskrev starten av sin ferd slik:
«Vi har ved selvsyn fått konstatert det. Langt oppe i bratteste dalsiden ovenfor Torpo var det vi fikk se hvordan tømmeret nå kan fraktes til bygda. Etter at bilen sa stopp der hvor skogsbilveien sluttet, var det bare å ta bena fatt. Var det ikke noe slikt som 2,5 km vi klatret oppover i åssiden for å komme til hugstfeltet? Jo da, akkurat så langt var det og i et slikt terreng at man nesten burde hatt et kurs i fjellklatring på forhånd. Aldri ville vi trodd at noen kunne komme fram med et kjøretøy i slikt lende. Bratt, ulendt, stokker og steiner indikerte at her måtte et eventuelt kjøretøy sveve for å komme fram.»
Det er noen år siden Sverre kjørte traktor med griplaster og henger, men terrenget er fortsatt like bratt.
TRE GENERASJONER: Nederst til venstre hogger Eivind vindfall noen kilometer fra der de andre bildene er tatt.
Må sortere i skogen
− Det går med mer drivstoff når man holder på i bratt terreng, og noen steder er det utfordringer med å finne velteplasser. Det merker vi særlig nå som vi må sortere alt tømmeret som skal til Soknabruket ute i skogen. Det er fire ulike sortimenter av gran og like mange av furu. Det betyr at vi må ha åtte velter, pluss velter til massevirke, bjørk og biovirke. Det blir merarbeid å legge stokkene riktig sånn at lassbærerføreren ser hva som er hva, og det er særlig tidkrevende for meg eller far i lassbæreren, både i skogen og på velteplassen, forteller Torgeir.
MÅ MERKES TYDELIG: Ett av sortimentene med sagtømmer som Gullingsrud har plassert for seg selv i én velte.
Soknabruket betaler kompensasjon til entreprenørene for merarbeidet de får, men det hjelper naturligvis lite dersom det er mangel på plasser å legge tømmeret langs en vei der tømmerbilen får tak i tømmeret.
– Selv om sorteringsanlegget ble ødelagt i brann, tenker jeg at det likevel er best at tømmeret blir sortert et sted på sagbruket, eller rett utenfor sagbruket. Jeg vet ikke hvorfor ikke det er mulig, men de har kanskje sine grunner, sier Torgeir Gullingsrud.
Og det har Soknabruket: Direktør Nils Anton Hæhre forteller at de ikke har plass til å sortere inne på sagbruket eller rett utenfor. Tømmermålerne har heller ikke kapasitet til å sortere alt som kommer inn i løpet av en uke, som oftest mellom 8.000 og 10.000 kubikkmeter med tømmer. Les mer om det her.
