I spalten TETT PÅ EIERNE vil vi bli bedre kjent med og komme tettere på skogeierne. Vi i Viken Skog har mange engasjerte eiere som har mye på hjertet, og vi gleder oss til å lære mer om skoghverdagen deres. Ved å bli bedre kjent og høre deres behov, er det lettere for oss å snakke med én stemme – og sammen jobbe for å sikre skogeierens rettigheter og et mest mulig lønnsomt skogbruk.
Hvem er: Guri Hegge Skrindsrud (57) og Gjermund Skrindsrud (62). Har gård med melkekyr på Hegge i Øystre Slidre. Sammen har de tre voksne barn, Eirunn (28), Ola (25) og Torstein (25).
Skogen vår ligger på: I sør: På nordøstsiden av åsen mellom Vestre og Øystre Slidre. I nord: Fra gården, over fjellet Hageberg, langs innsjøen Søre Vindin og opp til der tregrensen slutter før Heimre Kjølastølen.
Brenner for: Samvirke. Det er viktig for oss å ha for å kunne opprettholde primærproduksjon og at det er trygg levering av våre varer i heile landet.
Trives med: Passe mye arbeid, lese ei god bok, være på stølen (særlig Guri) og skiturer og fjellturer sammen med hunden Bamse og familien.
Hva betyr skog for oss: Rekreasjon, interesse og økonomi.
Guri og Gjermund Skrindsrud har gård og skog «høyt oppi» Valdres, nærmere bestemt i Hegge i Øystre Slidre. Hver sommer holder de på en tradisjon som har holdt seg i hundrevis av år, nemlig å dra til seters med melkekyrne. Men det blir stadig mindre stølsliv her til lands, og de frykter at det kan bli helt slutt på det om noen år.
Tekst og foto: Bjørn H. Pettersen
– Kom inn, kom inn. Dette regnet blir vi bare våte av, sier Guri Hegge Skrindsrud og loser oss gjennom den gamle stua og inn til et desto mer moderne kjøkken i stølshuset på Heimre Kjølastølen.
Det formelig oser av historie i og på veggene i bygningen. Det er heller ikke så rart. Den har gitt ly til folk i minst 350 år, kanskje 400 år. Tidligere ga stølshuset ly til både folk og fe, men i dag tjenestegjør melkebua som soverom.
Sommeren i Sør-Norge var mildt sagt ikke av det beste slaget, og det var et større behov for ly enn vanlig. Det regnet nok, for å si det sånn. På stølen har nedbørsmengden vært to til tre ganger høyere enn normalt i juli og august, forteller Guri.
Hvert år har hun og kyrne tilholdssted på stølen i ti sammenhengende uker fra slutten av juni til starten på september. Gjermund er der til og fra. Han må også passe på hjemme på gården, Sørre Hegge.
– Det er hyggeligst når vi er sammen, men begge kan ikke være her oppe hele tiden. Derfor blir det sånn at jeg er her, men jeg drar ned for å hjelpe til med slått og annet når det trengs. Og innimellom kommer han opp hit for å holde meg med selskap, sier Guri.
GJØR DET MESTE SAMMEN: De trives med å gjøre ting i lag, både å dele opplevelser og arbeid, forteller Guri og Gjermund. Somrene er et av få unntak på grunn av seterdriften. – Men vi gjør det beste ut av det, og gleder oss til de dagene vi kan være sammen her oppe på stølen, sier de. Her fra melkefjøsen på stølen, som er i bruk i 10 av årets 52 uker.
Det navnløse uværet 19. november 2021 gjorde mye skade i Valdres, også i de to Slidre-kommunene. Guri og Gjermund har skog i både Øystre og Vestre Slidre. Sørre Hegge ligger rett ved Hegge stavkirke og noen hundre meter ovenfor Heggefjorden. Fra gården har de god utsikt over egen skog på den andre siden av innsjøen, der grensa mellom de to kommunene går.
VINDFALL: Flere steder i åssiden på vestsiden av Heggefjorden er det tydelige tegn på at det nylig har vært hogst. De aller fleste er gjennomført på grunn av novemberstormen i 2021. Bildet er tatt fra Sørre Hegge mot Vestre Slidre.
– Det var voldsomt med vindfall der borte. Som du ser, så har det vært hogget ganske mye, men ennå er det en del igjen som ikke er tatt ut, fortalte Gjermund før han viste vei fra Sørre Hegge til Heimre Kjølastølen.
På veien mellom gård og støl er det også mye skog som blåste over ende i de kraftige vindkastene den sagnomsuste fredagen i 2021. Gjermund var oppe i lia den dagen for å se etter bygningene på de to stølene de har der.
– Jeg var oppi her med traktor. Etter en stund skjønte jeg at det bare var å komme seg ned igjen, men det falt trær over veien både foran og bak. Det gikk heldigvis bra. Jeg hadde med meg motorsag, så jeg fikk skåret meg løs og kjørt ned til gården igjen, forteller han.
Resultatet etter de dramatiske timene er godt synlig hele veien oppover mot seterlandskapet. Mange steder ligger trærne fortsatt nede, andre steder har Gjermund og Guri selv fjernet veltede trær med bruk av motorsag og traktor.
Ekteparet har som nevnt to støler. Taraldstølen (cirka 880 moh.) har de nylig rehabilitert til fordums prakt, men det er gode, gamle Heimre Kjølastølen de bruker mest tid på. Og det har også Guris forfedre gjort i flere hundre år.
BLÅNE PÅ BLÅNE: Heimre Kjølastølen ligger godt over tregrensa, cirka 1050 meter over havet. Herfra har de utsikt i alle himmelretninger, men dette er hjemover mot Hagaberg (Heggeberg) som ligger overfor Hegge.
– Vi vet ikke helt hvor gamle denne stølen er, men den ble i hvert fall brukt av mine forfedre fra en eller annen gang på 1700-tallet. Frem til slutten av 1700-tallet brukte de en tredje støl som lå enda lengre unna, ved innsjøen Vinstre, om lag én mil herfra gjennom et flott høyfjellsterreng. I 1782 hadde de som vanlig gått helt dit for at dyrene skulle beite der, og utpå høsten kom de hit til Heimre Kjølastølen. Siden den gang gikk ingen videre til stølen som lå lengst unna hjemgården, forteller Guri.
Årsaken var at hennes tipp-tipp-tipp-tipp-oldemor var gravid (1782 er lenge siden, så det blir mange tipp-er). Da de kom til Heimre Kjølastølen, kom det snø og uvær. Fødselen startet på stølen. Det var neppe mye kyndig medisinsk hjelp å få, langt til fjells og langt fra alt og alle.
– Hun døde dessverre i barsel. Barnet overlevde, men det var naturligvis en ulykke for hele familien at hun ikke overlevde fødselen. Etterpå sa mannen hennes, altså min tipp-tipp-tipp-tipp-oldefar, at de aldri mer skulle gå lenger enn til Heimre Kjølastølen når de skulle til seters. Og slik ble det, fastslår Guri.
Historien, som nå er 230 år gammel, har blitt fortalt videre fra generasjon til generasjon. Noen syntes sikkert at det uansett var langt nok å gå til Heimre Kjølastølen, cirka én mil fra hjemgården.
FØR OG NÅ: Øverst et gammelt bilde av Guris oldemor, som også het Guri. De står i samme døråpning på Heimre Kjølastølen – begge med ansvar for buskap og melkestell på setra, altså det som er betydningen av ordet budeie. – Det var et hardere liv før da de måtte melke kyrne for hånd, yste ost og kinne smør. Jeg yster fortsatt både hvitost og brunost, men ikke på langt nær så mye som det ble laget her oppe før, forteller Guri.
Tre ganger i uka svinger melkebilen innom Heimre Kjølastølen. De 18 kyrne produserer noen hundre liter per dag etter å ha spist fjellgras og lauv i området rundt stølen. Melketanken må tømmes før den blir full og mens melka er fersk.
I fjellrike områder over store deler av verden har det i århundrer – og mange steder årtusener – vært vanlig å lede dyrene mellom hovedgården nede i dalen og et område høyere opp når snøen har smeltet og gresset har blitt grønt i fjellet. Når den kalde årstiden nærmer seg igjen, går ferden tilbake til dalen.
AKTIV SETERDRIFT: De aktive setrene er viktige for matproduksjon og bærekraftig ressursbruk, i tillegg til at de bidrar til å redusere gjengroing i fjellet og å hindre at setrene forfaller og at setertradisjonen forsvinner. Her på Heimre Kjølastølen har det vært beitedyr i lang, lang tid. Dronebildet er tatt i sørvestlig retning, mot Vestre Slidre og Vang.
På tysk er ordet Alp det samme som seterdrift på norsk, det vil si sesongbasert fjellbeite, som igjen er opphavet til navnet på fjellkjeden Alpene. I Sveits står sommerbeite til fjells særdeles sterkt. Der tar om lag 17.000 bønder med seg cirka 550.000 kyr, kalver, okser, sauer, geiter og griser til nesten 7.000 fjellgårder. Men tallet går litt nedover for hvert år som går.
Seterdrift har lenge vært vanlig her i nord også, men i løpet av de siste tiårene har det blitt betydelig færre setre. I Sverige er det i dag noe seterdrift (eller fäboddrift som det heter der), og det aller meste i Midt-Sverige, men det utgjør bare om lag en tredel av antall setre her i Norge. Det skyldes blant annet den kraftige økningen av ulv i Midt-Sverige i løpet av de tre siste tiårene.
Tilbake i 1950 var det trolig rundt 22.000 gårdsbruk med seter i Norge. I 2022 var det 865 melkebruk som fikk tilskudd til drift av seter, ifølge tall fra Landbruksdirektoratet. For bare 20 år siden var det omtrent dobbelt så mange.
GLADE KALVER: Kyrne er langt av gårde i stølsheimen midt på dagen, men kalvene holdes nær stølen. De elsker at Guri kommer inn til dem.
GJETERHUND: Hunden Bamse er god å ha når kyrne må ledes, men stort sett går de tilbake til seteren selv når det er melketid om ettermiddagen.
Heimre Kjølastølen ble telt med i statistikken over norske setre for 20 år siden, og den er også med i statistikken fra både i fjor og i år. Guri og Gjermund holder ut, men de er fullt klare over at de er i sjeldent selskap når det gjelder seterdrift her til lands.
– Seterdriften i Norge står i fare for å forsvinne helt hvis alle kravene om løsdrift blir gjennomført uten at det gjøres noe ekstraordinært for å legge til rette for at vi fortsatt skal ha seterdrift, sier de.
Mer enn halvparten av alle norske melkeprodusenter har fortsatt båsfjøs. De øvrige har løsdrift, som blir kravet fra 2034. Omlegging fra båsfjøs til løsdriftsfjøs er kostbar, mellom 200.000 og 400.000 kroner per kuplass, ifølge NIBIO. Noen kommer også til å slite med plassmangel eller inntektstap på grunn av løsdriftskravene.
– Selv har vi begrenset med plass i fjøset på Sørre Hegge, og vi har små muligheter til å bygge ut eller øke melkeproduksjonen. Sånn er det også for mange av de andre som har seterdrift. De fleste har små eller mellomstore gårder i nærheten av setra og fjellandskapet, slik som oss. Vi er redde for at kravene til løsdrift vil redusere antall setre betraktelig, med mindre investeringsstøtte til ombygging og tilskudd til seterdrift øker så mye at vi beholder lønnsomheten, konkluderer ekteparet
Enn så lenge har de ingen planer om å gi seg, verken med skogsdrift eller seterdrift. I juni neste år drar Guri tilbake med kyrne til Heimre Kjølastøl, og Gjermund kommer til å ta turen dit innimellom slått og annet forefallende arbeid på hjemgården.
– Det er neste generasjon vi er mest bekymret for. Hvor mange setre er i drift om 10 til 20 år? Vi tør nesten ikke tenke så langt frem i tid, fastslår Guri og Gjermund Skrindsrud.
SKOG OG STØL: Skiltet på huset hjemme på Sørre Hegge viser himmel, fjell, skog, kyr og vann. Det representerer det Guri og Gjermund driver med og er opptatt av, samt eiendommen med skog, fjell og innsjøer i det storslåtte Valdres-landskapet. Taraldstølen øverst til venstre, Heimre Kjølastølen nederst.
***
FREMTIDENS SETERDRIFT: Til jordbruksoppgjøret i år ble det lagt frem en utredning om seterdriften i Norge, med forslag til hvordan man kan opprettholde og/eller øke seterdriften i fremtiden. Landbruksdirektoratet, Miljødirektoratet og Riksantikvaren sto bak utredningen. Rapportens forsidebilde er fra Sparstadtrøe, en støl i Sanddalen i Vang kommune. Foto: Oskar Puschmann, NIBIO
