I spalten TETT PÅ EIERNE vil vi bli bedre kjent med og komme tettere på skogeierne. Vi i Viken Skog har mange engasjerte eiere som har mye på hjertet, og vi gleder oss til å lære mer om skoghverdagen deres. Ved å bli bedre kjent og høre deres behov, er det lettere for oss å snakke med én stemme – og sammen jobbe for å sikre skogeierens rettigheter og et mest mulig lønnsomt skogbruk.

Hver sommer har han tatt kyrne med seg fra gården Kvam ved Vangsmjøse og opp gjennom skogen til stølen under Hugakøllen, som langt fra er det høyeste fjellet i Vang. Skogen er det i all hovedsak faren til Andris Kvam som har plantet, og nå har Andris overlevert gården – med skog og dyr, innmark og utmark, fjell og støl – til sin eldste sønn, Jørgen.

Av Bjørn H. Pettersen

Vang i Valdres. Der starter Begnavassdraget, nærmere bestemt ved utløpet av Otrøvatnet på nesten 1000 meters høyde over havet. Derfra renner vannmassene i 300 kilometer før ferden ender i Drammensfjorden. 

Når vannet har rent i rundt 30 kilometer østover fra Otrøvatnet, befinner det seg i Halsane, øst i Vangsmjøse. På sørsiden av innsjøen ligger gården Kvam. I 1999 overtok Andris Kvam den, som den niende i rekken siden gården kom i familiens eie på starten av 1700-tallet.

Nå har Andris, som nevnt, levert den videre til sønnen, Jørgen Kvam, som er 23 år.

− Jeg synes det er viktig at gården går videre til yngre krefter mens de er i ung alder. Både Jørgen og de to andre barna våre har alltid vist stor interesse for gårdsdriften, og de har også vært med på skogsdrift. Derfor var det naturlig å la gården gå videre på odel allerede nå, sier Andris Kvam, som er skogeierlagsleder i Valdres og leder for Viken Skogs valgkomité.

I dag er han tilbake i sitt gamle yrke, som melkebilsjåfør for Tine.

SELFIE FORAN MELKEBILEN: På oppfordring fra undertegnede i Viken Skog tok Andris et bilde av seg selv med melkebilen i bakgrunnen.

Nytt melkefjøs til fjells

Jørgen har hatt ansvar for gårdsdriften siden han overtok i starten av 2021. Bare på den korte tiden har han fylt på med flere melkekyr, en god del flere enn det var her da Andris hadde sjefsansvaret.

ELDSTESØNNEN HAR OVERTATT GÅRDEN: Jørgen A. Kvam og Andris J. Kvam på veien mellom E16 og stølen.

I tillegg har Jørgen hatt mye jobb med å bygge et nytt melkefjøs på stølen, som ligger 850 meter over havet. Der har kyrne gratis fôr hele sommersesongen. Og når de må melkes til fjells, har kyrne nå et flunkende nytt fjøs å spasere inn i for å tømme juret for en av verdens mest anvendelige og næringsrike væsker.

FJØS TIL FJELLS: Melkefjøset sto ferdig til sommeren. Her tar Andris en kikk på anlegget, godt tilfreds med resultatet.

– Akkurat nå står arbeidet på stølen og gårdsarbeidet i høysetet, men jeg er opptatt av å ta vare på skogen også. Jeg har vært med på manuelt skogsarbeid siden jeg var liten, så jeg kan en del, selv om far og bestefar har mer kunnskap om skog enn meg, konkluderer den unge skogeieren.

– Kunnskap om skog og interesse for skog kommer gjerne med årene. Det er vanlig det, sier Andris med et smil.

55-åringen har vært leder i Valdres skogeierlag siden det ble stiftet i 2020. Skogeierlaget omfatter de fire Valdres-kommunene Vang, Vestre Slidre, Øystre Slidre og Nord-Aurdal, mens det var tre skogeierlag som ble slått sammen: Slidre og Vang, Øystre Slidre og Nord-Aurdal. Andris Kvam var leder for Slidre og Vang før sammenslåingen, og han sto også i spissen for å samle de tre skogeierlagene til ett større lag.

− Et større skogeierlag er mer rasjonelt, gir større innflytelse og når ut til flere. Her i de fire kommunene samarbeidet vi godt før sammenslåingen, så det var helt riktig at vi slo oss i hop, konstaterer Andris Kvam.

Med kongeveien over tunet

Kvam gård ligger på skrå fra Vangsmjøse og opp til Hugastølen. Eiendommen omfatter også den nevnte Hugakøllen, som strekker seg 1131 meter over havet. Når kyrne skal på seterbeite, ledes de opp gjennom skogen, over skoggrensa og langs Hugakøllens vestlige og sørlige åsrygg før de går den siste biten ned til setra.

En del av veien går kyrne på den gamle, ærverdige kongeveien over Filefjell, som går mellom Kvamskleive i Vang og Lærdalsøyri i Lærdal kommune.

EIENDOMMEN: Kartet over eiendommen viser to røde streker. Den nærmest innsjøen er E16, mens den som ligger litt høyere opp i lia er den gamle kongeveien. Hentet fra Norgeskart: © norgeskart.no

Kongeveien over Filefjell er en av fire kjøreveier – for hest og kjerre − bygget på kongelig forordning. Den over Filefjell ble anlagt i årene mellom 1790 og 1794, som erstatning for postveien som i all hovedsak var bygget på enda eldre ride- og kløveveier. Da kongeveien sto ferdig, ble den ansett som en ingeniørbragd. Og veistrekningen var den mest spektakulære mellom Christiania og Bergen − over fjell, gjennom daler og langs gårder og stavkirker, fosser og stryk. Veien er i dag oppgradert, og blant de fineste veihistoriske kulturminnene i Europa.

Starter man i Vang i øst, går den første av kongeveiens 12 delstrekninger over Kvamskleive. På den 4,7 kilometer lange strekningen − som riktignok ikke ble åpnet før i 1808 − går mye av veien over eiendommen til Andris, eller rettere sagt sønnen Jørgen. Våningshus, fjøs og andre bygninger de bruker i dag, ligger like overfor Vangsmjøse og hovedveien. Men lenger oppi lia ligger det opprinnelige gårdstunet med en rekke flotte bygninger Kvam-familien har ivaretatt.

GAMLE KVAM GARD: «Tunet ligg så fint til med utsikt mot fjell og fjord, og dei fine gardsbygningane ligg som perler på ei snor ikring tunet», har Halldis skrevet på Facebook-siden til Gamle Kvam gard. Ida skrev at den er «en perle i Vang». Gården, som tilhører Kvam-familien, ligger rett nedenfor første del av kongeveien østfra. (Privat foto.)

 − Dette var den gamle lensmannsgården Kvam, som vi i dag kaller Gamle Kvam gard. Her var det arrestanthus, og der overnattet stortyven Gjest Bårdsen da han i 1827 ble fraktet fra Bergen for å sone sin lange fengselsstraff i Akershus festning. Gården ble fraflyttet på 1970-tallet etter at min far hadde bygd nytt hus og ny gård nærmere veien og innsjøen. Min mor pleide å ha servering og omvisning her oppe, blant annet for å holde denne fine, gamle gården i hevd, men hun døde nå i vinter. Nå vet vi ikke helt hva vi skal gjøre med stedet, annet enn nødvendig vedlikehold, forteller Andris J. Kvam.

I skogreisingens ånd

Faren til Andris, Jørgen (89), er fortsatt sterkt opptatt av både gårdsdriften og skogen. Oftest er det han de yngste spør om råd og tips, noe han gir villig vekk. Han er særlig stolt over skogen, som han i stor grad har plantet for egen hånd.

VED FJØSET: Andris og faren Jørgen har en skogfaglig prat ved fjøset. I bakgrunnen holder Andris sine sønner, Jørgen og Erik, på med å sette vegger på traktorhengeren.

Skogreisingsaktiviteten, som for alvor startet på 1950-tallet i Norge, hadde også mange tilhengere i Vang. Jørgen Kvam og flere av naboene sørget for at det i dag er solide granbestander i den sørvestvendte lia over Vangsmjøse.

DYRKET MARK OG PLANTET GRAN: Ei ku gresser på innmarka, foran granskog som ble plantet i skogreisningens ånd.

Granskogen til Kvam gård strekker seg flere hundre meter oppover lia, til den når sin naturlige grense rundt 1000 meter over havet, der fjellbjørka trives bedre. Det meste av den drivverdige skogen er i hogstklasse 3 og 4, men noe er hogstmodent. Og Andris har selv vært med på å sette ned nye granplanter etter hogst og drevet ungskogpleie, som seg hør og bør for et medlem i en skogeierfamilie.

− Vi hogger en del hvert år. De siste årene har det vært mest til eget bruk. Kledningen til det nye melkefjøset på stølen er kortreist tømmer fra egen skog, kappet på vår egen sag. Jeg er veldig glad i treverk, og mener det ikke finnes dårlig virke, bare ulike bruksområder for ulike tresorter og treemner, poengterer Andris Kvam.

Saga, som han kjøpte på 1980-tallet, er plassert i en lagerbygning der han også har en nyligere anskaffet høvel. Kvam Bygdesag, som firmaet heter, er med andre ord et aldri så lite sagbruk. Folk i nærheten kjøper en del av det de har behov for av trelast hos Andris.

KVAM BYGDESAG: Andris høvler et kledningsbord i sitt eget «sagbruk», som ligger rett nedenfor nærmeste skogholt.

− Her får jeg det jeg trenger til det jeg skal gjøre i dag, fastslår en smilende nabo som er innom for å hente noen kledningsbord.

Fra fjøs til fjøs med melkebil

Etter at Andris hadde tatt agronom-, skogbruks- og håndverksutdanning på Hov i Land og Torpo i Hallingdal, dro han hjem til Vang for å hjelpe faren på gården og i skogen. Han takket ja da det dukket opp en mulighet til å kombinere gårdsdriftassistanse med å kjøre melkebil. Andris var melkebilsjåfør helt frem til han overtok gården i 1999. Og nå er han altså tilbake i det gamle yrket igjen.

Da han i 1988 startet som yrkessjåfør, lå nærmeste melkemottak, Vang ysteri, rett rundt svingen fra gården, nærmere bestemt på Neset, der Vangsmjøse går over i Norsvinsfjorden.

FOTO FRA 1959: Flyfoto av Vang ysteri. Foto: A. Schrøder, Widerøe Flyveselskap, Nasjonalbiblioteket

Ysteriet ble lagt ned i 1994. Og 20 år senere, i 2014, ble også Tines meieri i Vestre Slidre, Fosheim i Røn, lagt ned. Begge stedene lå for øvrig rett ved samme vassdrag, med tre mils mellomrom.

– I dag går det meste av melken i Valdres med bil til Tines store meieri i Brumunddal. Det er i lokalene der jeg hører til nå, forteller Andris.

Men «hovedkontoret» er melkebilen, som det er skift på å kjøre. Han finner den parkert på et avtalt sted, og derfra går ferden fra fjøs til fjøs rundt om i Valdres før han vender snuten mot Brumunddal, Oslo, Gausdal, Frya eller Byrkjelo for å tømme tanken der.

Og når han ikke kjører melkebil, går tiden med til skogeierlagsvirksomhet, forefallende gårdsarbeid, skogsarbeid, saging og deltakelse i det lokale viltjaktlaget. Han er leder i jaktlaget, og dessuten styremedlem i Landbruksdagen i Valdres, som i år fant sted lørdag 13. august.

− Jeg sliter litt med å si nei, så jeg har nok å henge fingrene i utenom jobb, sier Andris med sitt lune smil.

***

HAR MYE Å VÆRE STOLT OVER: Til venstre: Fra Gamle Kvam gard, som ligger like nedenfor kongeveien. Øverst til høyre: Eneboligen til Andris og Guro består i hovedsak av laft fra et gammelt hus, som ble kjøpt og plukket ned der det sto. Andris har i all hovedsak stått for remonteringen selv. Nederst til venstre: Andris i sitt eget lille sagbruk.

(Publisert 25. oktober 2022.)