I spalten TETT PÅ EIERNE vil vi bli bedre kjent med og komme tettere på skogeierne. Vi i Viken Skog har mange engasjerte eiere som har mye på hjertet, og vi gleder oss til å lære mer om skoghverdagen deres. Ved å bli bedre kjent og høre deres behov, er det lettere for oss å snakke med én stemme – og sammen jobbe for å sikre skogeierens rettigheter og et mest mulig lønnsomt skogbruk.  

Av Bjørn H. Pettersen

Ida Flatlien er fjerde generasjons skogeier på Flatlien gård. Hun overtok gård og skog da hun var 28 år. Nå går hun i fotsporene til Paul, Per og Paul – henholdsvis far, bestefar og oldefar.

– Jeg synes det er veldig fint at jeg kunne overta så tidlig. Far er veldig opptatt av å la neste generasjon slippe til når tiden er moden for det, og jeg må si meg enig i det. Jeg har hatt en stor interesse for både gårdsdrift og skogsdrift siden jeg var liten, men det er selvfølgelig mye å sette seg inn i fortsatt, sier Ida Flatlien (31), som er utdannet barnehagelærer.

Som andelseier i Viken Skog ønsker hun blant annet å få mer innsikt i skjøtsel og økonomi knyttet til de om lag 4700 dekarene med skog hun ble eier av i 2018. Året etter giftet hun seg meg den skoginteresserte tømreren, Emil Haug, som i den moderne tidsånd skiftet til hennes etternavn.

– Det er fortsatt noen som kaller meg Emil Haug av gammel vane, men nå heter hele familien Flatlien. Jeg synes det var naturlig at det ble sånn. Vi bor jo tross alt på Flatlien, sier 28-åringen.

Det har blitt tre barn på litt over fem år. Agnete (snart 6 år) begynte på skolen i august, Johan (snart 3 år) går i barnehage. Ida er i mammapermisjon med minstemann Martinius (7 måneder), som smiler og pludrer dagen lang – med mindre han sover.

Juletrær, pølser og frittgående griser

Utenfor kjøkkenvinduene beiter en bøling med blekksvarte, muskuløse og fyldige fe av rasen Aberdeen Angus. De har et stort område å boltre seg på mellom huset og Norges nest lengste og fjerde største innsjø. Utsikten over Randsfjorden, østsida og himmelen er fenomenal fra husets stue, smart plassert i andre etasje med store vinduer for å få et best mulig skue.

VED RANDSFJORDEN: Ida Flatlien vokste selv opp med anguskyr, og nå gjør hennes barn det.

Rundt gårdstunet på Flatlien er det flere bygninger. Tre av dem er bolighus, alle fra 1800-tallet. Ida, Emil og barna bor i det ene. Idas far og mor, Paul og Kari, bor i det andre. Idas bestemor, som også heter Kari, bor i det tredje. Mot sør høres innimellom bjeff fra noen elghunder, både norske og svenske, og én drever. Det avslører den høstlige hobbyen til minst tre av beboerne på gården.

Gårdstunet har også et gammelt stabbur, som seg hør og bør, og en stor låvebygning. En del av den fungerer som åpen fjøs for noen av angusene. Åpent er også stikkord for hvordan grisene har det inne i en stor innhegning som skilles av en bekk med sildrende vann og pytter der de økologiske frilandsgrisene kan vaske seg før de går til sengs i halmen i fellesskuret, som de kan gå fritt inn i og ut av.

MATETID: Barna er ofte er med når grisene fôres, og Agnete og Johan synes det er morsomt. Martinius i vogna kommer til å ta del i det etter hvert.

– Vi er opptatt av dyrevelferd, og vil ikke ha griser på bås. Jeg synes det smaker bedre av kjøtt fra dyr som har beitet i det fri. Og vi har heldigvis god plass, både til ammekuene og grisene, sier Ida.

Ammekuene var det hennes far som introduserte til Flatlien gård på slutten av 1990-tallet. Paul Flatlien har hatt flere påfunn for gårdsdriften – både gode og dårlige, som han selv sier. Han har hatt juletreplantasje med vekslende hell og førjulsmarked med mye glede og mye jobb. Han har også satset på lokal kjøttmat, noe som blant annet resulterte i den prisbelønte og smakfulle Landingspølsa laget av angus. Den produseres fortsatt og selges på butikkene i nærheten, blant annet på Dokka.

Lafte, demontere, sette opp

Rett bortenfor grisenes tumleområde står en diger og nybygd hall. Det er arbeidsplassen til Emil store deler av året. Fra huset kan han spasere bort dit på to minutter.

I hallen blir tømmer fra egen skog til laftehytter, først og fremst ved hjelp av motorsag, bile, meddragshøvel og bandkniv. Det er ikke et eget fagbrev for lafting, så Emil tok utdanning som tømrer. Deretter var han lærling før han begynte å jobbe sammen med to som hadde lang erfaring med å lafte. I dag driver han sitt eget firma: Vestoppland Byggservice.

HAR LITT PÅ LAGER: En god del av tømmeret i laftehallen kommer fra egen skog, noe Emil naturlig nok er stolt av.

– Jeg bygger for det meste hytter og annekser, men det er også mange som ønsker å restaurere gamle laftebygg som stabbur og seterhus. Da må vi ofte ta ned hele bygget, fjerne dårlige stokker og tilpasse med nye stokker. Akkurat nå skal jeg i gang med å bygge en ny og ganske stor hytte. Det gleder jeg meg til å starte med, fastslår håndverkeren.

Når hytta er ferdig i laftehallen, merkes stokkene før de demonteres og fraktes dit hytta skal settes opp. Da blir Emil borte den tiden det tar å sette hytta opp igjen, cirka én ukes tid eller litt mer.

FØRST INNE, SÅ UTE: En del av jobben består i å dokumentere med bilder, både inne og ute. Foto: Emil Flatlien

– Det er bra at han har såpass kort vei til jobben mesteparten av tiden. Det er mye som skal gjøres på gården og hjemme, og han hjelper mye til med begge deler, forteller Ida.

Det unge paret får også god hjelp av faren og moren til Ida. Bestemor hjelper også til, blant annet med å passe barna. «Jeg går til oldemor», «jeg skal til bestemor» og «jeg blir med bestefar» er faste uttrykk hos Agnete og Johan.

Restaurerte egen bolig

Alle de tre boligene på Flatlien er laftet, som var den vanlige byggeteknikken i Norge frem til rundt år 1900. Huset Ida og Emil bor i var et bryggerhus, altså der det ble bakt brød og laget mat til alle som bodde og jobbet på gården.

Bygningen sto lenge ubrukt, og Idas far så behovet for å rehabilitere og rekonstruere. Det gjennomførte han sammen med svigersønnen Emil. I dag er det en moderne miks av laft med etterisolerte vegger og et nytt utbygg i massivtre. Husets sentrum, det gamle ildstedet, er beholdt. Isolasjonen er trefiber. Innvendig synes både nye og gamle tømmerstokker, utvendig er det stående kledning som skal få gråne med tidens tann.

NYRESTAURERT BOLIG: Emil holder Martinius og Ida holder rundt Agnete og Johan foran det som var et bryggerhus, men som nå er en moderne bolig.

– Det er fint å ha tilgang til eget tømmer. Vi hogger om lag 1200–1300 kubikkmeter hvert år, noe som tilsvarer den årlige tilveksten. Hogsten gjøres av Brødrene Hagenborg, et lokalt entreprenørfirma som kjenner området godt. Vi har avtale med Viken Skog når det gjelder hogst, planting og ungskogpleie. Før gjorde vi tynning og ungskogpleie selv, og jeg var med fra jeg var rundt 16–17 år. Jeg synes det er artig å være ute i skogen med ryddesag. Planting har jeg også vært med på noen ganger, forteller Ida.

Har et stort engasjement for skogen

Før pleide faren til Ida å gjøre skogsarbeidet selv, sammen med sin far igjen. Men det var tungt arbeid med motorsag – i hvert fall da han etter hvert måtte gjøre alt på egen hånd. Han hadde tross alt nok av andre oppgaver på gården.

– For meg er det viktig å ha et sterkt forhold til skogen, og det har jeg prøvd å gi videre til barna mine. Jeg synes det er viktig at Ida og Emil kjenner skogen de eier og vet hva slags jobb som må gjøres der for at det skal bli mest mulig lønnsomt. Det gjør de, men det er det dessverre kanskje ikke alle skogeiere som gjør, sier Paul Flatlien.

I dag bidrar han sammen med Ida og Emil til å legge til rette for hogstentreprenørene, blant ved å brøyte vinterveier og vedlikeholde skogsbilveier.

VED HUNDEGÅRDEN: Ida og faren Paul slår av en prat om ett av dagens gjøremål.

– Alle her på Flatlien har et stort engasjement for skogen. Som tømrer er jeg naturligvis veldig opptatt av tømmerstokken som materiale, en fantastisk og fornybar ressurs. Når vi har et sånt sted som dette, er det fint at vi kan utnytte ressursene på best mulig måte, understreker Emil.

UT PÅ TUR: Nærmiljøet – fra Randsfjorden og opp i skogen i bakgrunnen på dette bildet – er en stor tumleplass for hele familien på Flatlien gård.

De unge skogeierne har mye å henge fingrene i fremover, samtidig som de har skapt seg et godt utgangspunkt for et driftig og aktivt liv med både gårdsdrift og skogbruk – med store og små familiemedlemmer med på laget. Barna er med, de også, blant annet på lystbetonte oppgaver som å mate grisene med høy, gress og det som måtte finnes av matrester.

GODT STED Å VOKSE OPP: På bildet til venstre forteller Johan hva han ser til Agnete og mamma Ida. På bildet til høyre holder Emil Martinius inne på det gamle kjøkkenet i bryggerhuset, som i stor grad er beholdt slik det var.