I spalten TETT PÅ EIERNE vil vi bli bedre kjent med og komme tettere på skogeierne. Vi i Viken Skog har mange engasjerte eiere som har mye på hjertet, og vi gleder oss til å lære mer om skoghverdagen deres. Ved å bli bedre kjent og høre deres behov, er det lettere for oss å snakke med én stemme – og sammen jobbe for å sikre skogeierens rettigheter og et mest mulig lønnsomt skogbruk.
Kven er: Per Lyder Frøvoll (58), skogeierlagsleder i Sigdal−Eggedal. Aktiv skogeigar og lærar i skogfag ved Buskerud videregående skole i Åmot.
Skogen min ligg på: Øvre Skåla i Vestbygda i Eggedal, Sigdal kommune.
Brenn for: Å få fleire til å sjå samanhengen mellom miljø- og landbrukspolitikk. Meir kunnskap om fotosyntese, celleånding, artar, naturleg tilpasning og historisk bruk av landareala våre vil gje bøndar og skogbrukarar meir sjølvtillit. Samtidig vil det auke respekten for tradisjonell bruk av jord og skog. Fagleg kunnskap er heilt nødvendig for å stå imot urbane krefter som måler alt miljøengasjement i verna areal og antal store rovdyr.
Trivst med: Å vera ute når naturen er i full vekst og utvikling, spesielt nå om sommaren, anten ved ei bikube, mellom sauene på skogsbeite eller ved å skjera ugras på eit plantefelt med høg bonitet.
Kva betyr skog for meg: Skog er heilskap og gir meining. Skog er samband mellom fortid og framtid. Tradisjon. Historier om tidlegare tiders slit. Skogen gjer at ein kan sjå resultatet av eiget arbeid og korleis det gir utvikling år for år i bestand som skal overleva ein sjølv. Skog er gleda ved å kjenne at ein kan bruke det som veks og er ein del av naturen.
Per Lyder Frøvoll, skogeierlagslederen i Sigdal−Eggedal, er langt mer enn gjennomsnittlig opptatt av å skjøtte skogen. Han planter alt selv, fjerner tyrihjelm og skogrørkvein, stammekvister sine trær og driver med ungskogpleie og annet nødvendig ryddearbeid. – Det er mye jobb, men veldig givende. Og det meste er morsomt, sier han.
Av Bjørn H. Pettersen
På den ene veggen på kjøkkenet henger det et bilde av Per Lyder og niesen Solveig. Han fikk det av henne på sin fødselsdag for noen år siden. Over bildet står det «Til onkel». Under bildet har hun skrevet «Gratulerer med dagen. Du er en snill onkel. Du klatrer i busker og liker deg i skogen og hjelper oss med lekser. Huset ditt er rødt måla. Du liker deg på Lien, men mest her i Skåla. Hilsen Solveig».
Alt stemmer den dag i dag, selv om arbeidsplassen ikke lenger er fjellandbruksskolen Lien i Torpo i Hallingdal. Den ble lagt ned i 2018. Siden da har han vært lærer i skogfag ved Buskerud videregående skole i Åmot.
Huset er fortsatt rødmalt, han liker seg i skogen, han klatrer fortsatt i busker. Vi får tro Solveigs ord på at han er en snill onkel som gjerne hjelper med lekser. At en lærer gir leksehjelp er naturlig, og Per Lyder har ord på seg for å være snill mot mennesker, dyr, fugler, insekter (særlig bier), skogen og naturen for øvrig.
Vi lever da tross alt i pakt med naturen. Per Lyder Frøvoll litt mer enn de aller fleste av oss andre.
AKTIV SKOGEIER: Per Lyder har plantet titusener av granplanter, og mange tusen bare i år.
Skåla er forresten gårdsnavnet. Eller Øvre Skåla når man skal være helt korrekt. Én kilometer nord for sentrum i Eggedal går det en vei vestover, innover det som heter Vestbygda. Øvre Skåla ligger omtrent halvveis mellom Eggedal og der Vestbygdveien stopper. Det er en blindvei, så man kommer seg ikke den veien med bil til Nore og Uvdal, som ligger på den andre siden, enda lenger vestover.
En av Per Lyders forfedre, nærmere bestemt hans tipptipptippoldefar, kjøpte gården i 1801. Per Lyder er altså 7. generasjons gårdbruker og skogeier der.
PÅ VEDLASSET: Inne på DigitaltMuseum finnes det et bilde med tittelen «Hesten Blakka med vedlass». På lasset sitter en liten, søt utgave av Per Lyder sammen med bestefaren Ludvig. Han har altså vært med i skogen siden han var liten, som vanlig er. Foto: Ola Frøvoll/Sigdal museum
− Det bildet, ja. Det tok nok faren min da jeg var fire−fem år. Jeg har vært med på hogst og tynning og planting siden jeg ble stor nok til å være med på de ulike skogbruksaktivitetene. Interessen var definitivt der helt fra starten av, bekrefter Per Lyder.
Han er utdannet innen skogfag på Ås. I 27 år jobbet han på fjellandbruksskolen Lien, som ligger cirka åtte mil nord for Eggedal. I dag går kjøreturen den andre veien, til Modum i sør.
Fjellandbruk er noe han brenner sterkt for fortsatt. Hans egen gård ligger rundt 500 meter over havet i et vakkert stykke Norge, typisk nok omgitt av fjell og skog − og mark der det ikke er altfor bratt. Nedover dalen Vestbygda renner det en elv som gjør bildet komplett. Flere steder er elvefaret så fortryllende at det innbyr til stopp bare for å høre på elvesuset og å se på vannet og naturen rundt.
Det er for øvrig fra Vestbygda man går for å komme til den kjente statuen «Madonna med barnet». Den står 1020 meter over havet ved porten til et naturreservat Per Lyder kjenner godt. Mer om det senere.
Fjellandbruket har vært en viktig del av Norge. Gårder som klamrer seg til fjellsiden er også noe både nordmenn og tilreisende fra utlandet ofte stopper opp for å beskue og fotografere.
− Jeg mener fjellandbruket fortsatt er viktig, at vi utnytter de naturgitte ressursene vi har i de omgivelsene dette landet byr på. Da må det være betingelser som gjør det mulig, at vi i distriktene nå og i fremtiden kan leve av det vi har levd av på tradisjonelt vis, sier Per Lyder med innlevelse.
ER MYE I SKOGEN: Per Lyder på en aldri så liten befaring i egen skog.
Skogsarbeidet er en viktig del av fjellandbruket, tradisjonelt drevet av menn vinterstid. Slik har det også vært i Sigdal−Eggedal i hundrevis av år. Skogen på Numedal-siden lå nær nok sølvverket i Kongsberg til at tømmeret kunne fløtes og fraktes dit. I noen perioder ble skogen hardt drevet, og flere steder var det snauhogst, slik det også var i andre områder innenfor rekkevidden til et verk eller en by som hadde et enormt behov for tømmer og fyringsved.
På starten av 1900-tallet var det gjerne dimensjonshogst som gjaldt, og da landsskogtakseringen kom i gang i 1919, var Norges skogvolum under én tredel av det vi har i dag. Slik var situasjonen også i området mellom Sigdal og Numedal. Her har skogen, beitene og seterdriften utgjort en viktig del av næringsgrunnlaget for svært mange gårder. Folk hadde mange flere husdyr på beite enn i dag, og det var et stort behov for ved, blant annet til primkoking. Det gjorde at store arealer som i dag er fjellskog var helt bare for trær.
Per Lyder Frøvoll ledet arbeidet med å begrense størrelsen på Trillemarka−Rollagsfjell, det foreløpig siste området som har blitt vernet gjennom tvang.
– Det ble påstått at dette var et urørt område, noe som selvfølgelig bare var tull. Skogeierne hadde drevet skogen her i alle år. Betegnelsen «tilnærmet urørt» var en fornærmelse. Skogen har alltid blitt brukt, og skogsdrift var en del av livsgrunnlaget i mange grender, fastslår Per Lyder.
Trillemarka−Rollagsfjell naturreservat består av et til sammen 155 kvadratkilometer stort område, og er dermed et av Norges største naturreservater. Mesteparten ligger i kommunene Sigdal og Rollag, pluss en liten bit i Nore og Uvdal.
«Opplevelsene er knyttet til gammel skog, kulturminner og historisk bruk i et område som er lite påvirket av mennesker i nyere tid», står det på nettsiden Norges nasjonalparker.
Før området ble vernet av regjeringen i 2008 foregikk det en årelang prosess som ble en kamp mellom naturverninteresser på den ene siden og skogeierne og kommunene på den andre. De tre kommunene og grunneierne tilbød 100 kvadratkilometer til vern, men det var ikke nok for de som bestemte. Det endte med et verneområde på 147 kvadratkilometer. I ettertid har naturreservatet blitt utvidet gjennom frivillig vern, det meste i 2019.
2000 dekar av Per Lyders skog befinner seg innenfor verneområdet. Det utgjør 30 prosent av eiendommen på 6700 dekar.
Årsaken til den evige striden om bruk eller vern av skogen er ønsket om kontroll, mener Per Lyder.
− Miljøsiden vil ha kontroll gjennom vern, fordi det hindrer all skogsdrift. Skogeierne mister derimot kontrollen ved vern. Da kan vi ikke gjøre de tiltakene og den skjøtselen vi mener det er behov for. Vi kan ikke gjøre noe hvis det for eksempel blir tørkeskader og billeangrep i den vernede skogen, og det er en av grunnene til at vi er imot osteklokketankegangen. En velstelt skog som drives bærekraftig tar dessuten opp mer karbondioksid enn den som skal stå urørt, samtidig som urørt skog aldri kan erstatte klimaverstinger som stål og betong. At noe skog skal vernes helt, er likevel naturlig – både her og andre steder. Vi tilbød 100 kvadratkilometer som forsøk på et kompromiss, men myndighetene valgte tvang. Derfor følte vi at vi ble overkjørt, sier han.
På kjøkkenbordet til Per Lyder ligger det en stabel med skogfaglig lektyre sammen med en velbrukt utgave av den norske rødlista for arter. Han er nok en av ganske få som har slik litteratur så nært for hånden, men så er han også lidenskapelig interessert i både skogstell og flora og fauna. Noe skyldes undervisningsarbeidet, men i bunnen ligger hans eget vitebegjær.
KUNNSKAPSRIK: Per Lyder blir omtalt som en som kan mye om skogbruk, natur og biologisk mangfold, men så er det også noe han vier mye tid på å lese om, både i bøker og på nett.
I forbindelse med verneprosessen satte han og flere av de andre skogeierne i Sigdal−Eggedal, i Rollag og i Nore og Uvdal seg grundig inn i rødlisteartene og bakgrunnen for hvorfor området ble foreslått vernet, forteller han.
− Naturvernorganisasjonene hadde mistolket rødlista, og området var derfor vurdert som mer verneverdig enn det faktisk var. Vi kom frem til at alle de registrerte truede artene og alle nasjonalt viktige kjerneområder kunne ivaretas ved å begrense verneomfanget til det halve, ett sammenhengende område og noen mindre lokaliteter der viktige nøkkelbiotoper ble ivaretatt. Til slutt hadde miljøsiden og myndighetene bare én viktig begrunnelse igjen for tvangsvern; størrelsen på området. Det skulle vernes, og det skulle vernes stort, sier Per Lyder.
Et av forslagene var cirka 200 kvadratkilometer med vern, dobbelt så mye som det skogeierne og kommunene tilbød å sette av.
− Vi argumenterte også med at mye av dette var en nordboreal skog, noe som det på den tiden allerede var vernet mest av fra før. I dag brukes den samme begrunnelsen av miljøsiden, men med motsatt argumentasjon: Fordi så mye av den nordboreale skogen er vernet, ønsker de nå å verne mer av skogen i lavlandet på Østlandet, på den meste produktive grunnen, sier eggedølen.
− Det er viktig å understreke at vi skogeiere er fullstendig klar over at biologisk mangfold er alfa omega. Vi mennesker er en del av naturens kretsløp, og det er ekstremt viktig å ta vare på naturen samtidig som vi høster av de grønne, fornybare naturressursene på en bærekraftig måte slik at ikke økosystemtjenestene settes ut av spill, fastslår Per Lyder.
«Økosystemtjeneste er definert som goder, tjenester eller produkter som naturen gir menneskene», står det hos Store norske leksikon. I dette inngår nøkkeltjenester, som frøspredning og nedbryting av organisk avfall, konkrete tjenester, for eksempel vann, mat og tømmer, regulerende tjenester, for eksempel flomdemping og karbonlagring, og kulturelle tjenester, som friluftsliv og rekreasjon.
− Det er et faktum at vi må bruke naturen, for eksempel til elektrisitet, for å få mat, til å bygge miljø- og klimavennlige trebygg. Mange av dem som roper høyest om vern, bor i by eller bynære strøk og har høyere inntekt og materielt forbruk enn de fleste bønder her til lands, mener Per Lyder.
På begynnelsen av 1990-tallet, da EU-spørsmålet kom på banen, var han selv medlem av et par naturvernorganisasjoner. Han følte at bøndene og naturvernerne sto side om side.
− Vi sto sammen før, og vi hadde mange av de samme argumentene. Det var en felles forståelse for at vi skulle drive et bærekraftig jordbruk og skogbruk her i Norge, noe vi var enige om at et EU-medlemskap ville rokke ved. Siden da har vi blitt flinkere til å drive bærekraftig, og det skal miljøsiden ha en del av æren for, men mange av kampene har vært unødvendig steile, slik jeg ser det. Økende rovdyrbestander og krav til klassisk skogvern er de to viktigste årsakene til uoverensstemmelser mellom grunneiere og naturvernere, konkluderer han.
Det lukter søtt og godt av bringebær- og lynghonning inne på kjøkkenet til Per Lyder. Begge honningtypene står for anledningen på bordet til å forsyne seg av. I gangen står renvaskede bikuber og rammer klare til bruk. Slyngingen foregår i et egnet rom i huset han bor i. Han er med andre ord omgitt av honning og honningduft.
Nå som bringebærplantene blomstrer, er det full aktivitet i området, og biene blir stadig flere. I starten av juli kan det være mer enn 50.000 bier i én kube.
Interessen for bier og birøkt startet da han var med i 4H-bevegelsen i ungdommen. Han var 14 år da han fikk sine første bikuber, og interessen har vedvart i alle år. I dag har han en god del bikuber, og det blir noen kilo med honning i løpet av sommeren. Honningen selger han til kjente og kjære.
− Det er viktig med god dronningavl fordi det bidrar til snille og produktive bier. Men været er også utslagsgivende. Fra fjorårets bringebærsesong fikk jeg bra med bringebærhonning, men det ble mye mindre lynghonning, forteller 58-åringen, som ikke bruker verneutstyr når han arbeider med biene.
Birøkt er et godt eksempel på et viktig miljøtiltak. Når det blir mindre utmarksbeiting, marginale jordbruksarealer gror igjen og husdyrbrukene gradvis forsvinner, blir det mindre humler og andre insekter. Uten biene blir det dårlig med pollinering.
På denne tiden av året står ellers planting og skogrydding på programmet for Per Lyder. Skogryddingen består i å gi unge skogplanter rom, luft og lys.
− Jeg fjerner tyrihjelm, som også kalles lusehatt, som får store blader. Jeg tar også vekk skogrørkvein, en gressart som blir veldig tett. Det er ikke så veldig mye av disse plantene her i skogen, men de kan ta fullstendig over på bakken. Da nedkjemper de omtrent alt som er lavere enn det disse plantene blir. Derfor må de bort der det er fare for at de unge skogplantene dør. Men det er også viktig å fjerne annet ugress. Dette er nok en jobb som har gått i glemmeboken for mange, sier han.
Skogplantingen har han deltatt i siden han var barn, og de siste årene har han plantet alt selv. En forferdelig vind fredag 19. november i fjor førte imidlertid til at han i år − for første gang – trengte hjelp til å plante. Mellom 3000 og 5000 kubikkmeter med skog blåste over ende. 7600 skogplanter er nå satt i bakken.
Det meste av vindfallet ble ryddet ved hjelp av hogstmaskin allerede i desember, men det er fortsatt noen flere områder som må tas. Noe tar han selv med motorsag og traktorvinsj. I andre skogområder må han ha hjelp; der må en gravemaskin inn for at hogstmaskinen skal komme til.
VINDFALL: En del av skogen som er hogget etter uværet 19. november. Det er fortsatt mer vindfall igjen.
Naturkatastrofen er vanskelig å forestille seg om man ikke er skogeier selv. Skog plantet for 30, 40 og 50 år siden, det vil si at det ennå var lenge igjen til at den var hogstmoden, blåste ned. Den skulle egentlig ha vokst i 30, 40 og 50 år til. Verdier ment for neste generasjon, eller den etter der, forsvant på bare noen timer den fredagen. Også Per Lyder mistet mye av skogen han selv hadde vært med på å sette i bakken, for eksempel contortafuru som ble plantet i 1982.
1982−2021: Mange av contortafuruene blåste ned under høststormen. Stammene er rette og fine, noe man ikke kan si om contorta mange steder ellers i landet.
Contorta har ikke vært den suksessen man så for seg her til lands, men Per Lyder har kvistet og pleid trærne, avstandsregulert to ganger og tynnet tre ganger. I tillegg var han åpenbart heldig med proveniensen. Men under høststormen kapitulerte mange av trærne. Det samme gjorde de norske treslagene i skogen hans.
Contorta er ikke det eneste spesielle treslaget han har i skogen sin. Han har noen få nobelgran, en vintereik, valbjørk på rekke og rad, og dessuten noen sibirske lerker. Men for det meste er det som hos andre; gran, furu og bjørk, samt innslag av de andre vanlige løvtrærne.
VALBJØRK: En del av barken på denne bjørkearten vrir seg innover og blir en del av trestammen etter hvert som treet vokser. Derav kommer de mørke strekene i tverrsnittet av en valbjørk. Mønsteret gjør at tresorten er mye brukt til å lage knivskaft av.
Per Lyder har vært leder for Sigdal–Eggedal skogeierlag siden 2014. Han er opptatt av at skogeierne skal stå samlet, og han er en forkjemper for et sterkt Skogeierforbund som har faglig tyngde og innflytelse i politiske prosesser. Dette er også noe han har påpekt på årsmøter i Viken Skog.
Han synes også det er bra for skogeierne at Viken Skog er med i verdikjeden med eierskap i sagbruk og annen treforedling. Derfor har han håp om at det kan bli noe av tremassefabrikken på Hønefoss.
– Det er viktig at vi jobber for rettighetene til grunneierne og at vi har slagkraft. Vi må også få frem de mange positive sidene ved både skogbruk og jordbruk, blant annet hvordan skogen kan bidra enda mer i klimasammenheng, sier skogeierlagslederen, som også er bonde.
Tidligere var det både kyr og sauer på gården, men i dag har Per Lyder kun sauer. Etter lammingen teller flokken rundt 50 store og små som går og beiter på Øvre Skåla.
– Likevel er det skogsarbeidet og biene som tar det meste av tiden for min del, fastslår han.
ØVRE SKÅLA: En praktfull vårdag på en praktfull gård i en praktfull del av Norge. Nå om sommeren er både biene og sauene ute, men dette bildet ble tatt like før de ble sluppet ut.
(Publisert 5. juli 2022.)
