– Viken Skog har utviklet seg til å bli en markedsorientert organisasjon som også jobber for framtidig industriutvikling i Norge. Økt oppmerksomhet mot miljø og bærekraft påvirker den enkelte andelseieren i Viken Skog. Som skogeiere er vi i dag stort sett en råvareleverandør til industrien, fastslår Astrid.
– For å være en stabil og forutsigbar leverandør av virke bruker jeg skogbruksplanen og planverktøyet «DinSkog» mye. Appen «DinSkog» er jo en gavepakke til oss, smiler Astrid.
I appen har hun tilgang til sin elektroniske skogbruksplan til enhver tid.
– Den er med på å gjøre det enklere for alle, og jeg får en mye mer effektiv drift av hele området jeg forvalter, sier hun.
STOR GÅRD: Som femte generasjons forvalter på Ruud gård på Sokna skuer Astrid utover 40.000 dekar med skog. Foto: Tor Kristian Sørensen
Lojal eier gjennom generasjoner
– Viken Skog er en stor organisasjon med mye kompetanse, og det er bra på mange måter. Eksempelvis har denne gården alltid vært medlem av Viken Skog. De er lokalt til stede, og det føler jeg er veldig «allright». Det er greit å stikke innom for en prat, og jeg har tro på det å snakke sammen, sier Astrid.
Les her om hogsten hos andelseier Astrid, der Morten Husdal og Steinar Fagerås gjorde jobben i februar 2021.
– Det er alltid hyggelig å ta en prat med skogbrukslederen. Han er også av til med ut for å planlegge hogst, sier skogeieren.
I Viken Skog kan man velge om man vil benytte seg av dette tilbudet eller ikke.
– Jeg er sertifisert til å planlegge mine egne hogster. Men jeg bruker kompetansen som finnes fordi det ikke er alltid jeg vet hvordan det bør gjøres, sier hun.
– Jeg bruker også apparatet til Viken Skog når det gjelder avstandsregulering. Da er det de som gjør det praktiske. Jeg gir bare beskjed om hvilken bestand som skal behandles. Så for meg er det enkelt: Jeg er en lojal eier av Viken Skog, smiler hun.
Astrid understreker at det ikke er noen pålegg eller føringer fra tidligere generasjoner.
– Nei, jeg har veldig frie rammer med tanke på tidligere generasjoner, altså, ler hun.
– Men jeg har jo foreldrene min i kårboligen, sier hun, og peker på nabohuset.
– Pappa er 80 år. Han har drevet eiendommen tidligere og er en stor ressurs for meg, forteller 52-åringen.
Legger til rette for friluftslivet
Mange har sett det, og de fleste ergrer seg nok over det: Sporene vi ser etter at hogstmaskinene har gjort jobben sin og tømmeret er fraktet ut. For en turgåer kan det oppleves som inngrep i en natur mange tar for gitt som friluftsområde.
Fra en skogeiers perspektiv er det naturlig nok mer nyansert:
– Jeg er enig i at det er uheldig å avvirke så stor flate at det provoserer. Og for en turgåer kan dype hjulspor skape irritasjon. Men er det hjulspor med fare for vannerosjon, har skogeieren plikt til å utbedre dette. Du må sørge for at driften er avpasset underlaget, for å si det sånn. Det handler om å minimere kjøreskader, forteller hun.
Struktur og god planlegging er viktig for Astrid. Hun er derfor opptatt av følge regelverket, for eksempel at det blir igjen kantsoner med trær mot vassdragene og at livsløpstrær får stå i hogstfeltet.
I tillegg synes Astrid det er viktig å legge til rette for friluftslivet. Hun forteller at hun jobber godt sammen med den lokale jeger- og fiskerforeningen.
– Jeg har blant annet åpnet opp noen kantsoner langs vannene for å lage fiskeplasser. Sammen med jeger- og fiskerforeningen har jeg vært med å bygge gapahuker. Og i samarbeid med Norges Handikapforbund har vi blant annet fått i stand en egen plass for rullestolbrukere med tilrettelagte sanitærforhold, forteller hun engasjert videre.
– I landskapsplanen min står det at vi ikke skal ha store flatehogster som kommer i konflikt med friluftslivet. Når jeg avvirker store flater, er målet mitt at jeg tar det der hvor det ikke synes eller havner i konflikt med friluftslivet, forklarer hun.
Vern og dokumentasjon av biologisk mangfold
Astrids skog er så stor at den må ha en landskapsplan. Der skal både eiendomsforvaltningen og det biologiske mangfoldet dokumenteres.
I dette ligger det et ganske stort dokumentasjonskrav, men Astrid er tydelig på fordelene av å være strukturert.
– Vi må dokumentere det vi gjøre av aktiviteter. Jeg synes egentlig ikke det er så ille. Dokumentasjon er noe jeg er vant til fra yrket mitt som regnskapsfører, understreker hun.
Med driften følger også krav til vern av naturmangfold.
– Når man summerer nøkkelbiotoper, kantsoner og annet man er pålagt etter standarden, fylles fort kravet om vern av 10 prosent av skogen. I tillegg er jeg med på frivillig vern av tre områder. Vi har avstått areal til Vikerfjell og Haverstingen naturreservat mot Krødsherad. Og nå er vi i gang med et nytt verneprosjekt som kalles Såta.
Astrid forteller at de tre arealene er vanskelig å drive.
– Samtidig inneholder det gammelskog som er biologisk viktig. I tillegg ser jeg på dette med vern som noe helt naturlig og fint å være med på, understreker hun.
BREKKEBYGDA I SOKNA: Fra gården i Sokna har Astrid fin utsikt over et skogkledt landskap – og innsjøen Torevannet. Dette bildet ble tatt høsten 2020. Foto: Tor Kristian Sørensen
Ønsker seg ny skogindustri i Norge
Skogeieren ivrer for norsk skogindustri, som hun ser på som en viktig forutsetning for å kunne lykkes i et stadig mer internasjonalt marked.
– Vi burde forvalte hele tømmerstokken i Norge slik at verdiskapingen også skjer her hjemme. Nå er vi i stor utstrekning «bare» en råvareleverandør. Vi er sårbare fordi vi ikke har en industri i Norge slik de har i Sverige. Der har de i større grad kontroll over verdikjeden, noe som har med hele eierstrukturen å gjøre. Svenskene har vært veldig flinke til å omstille seg. De har produksjon av melkekartonger, bleier og det meste av sanitærartikler, for å nevne noe, forteller hun engasjert.
– I dag er vi helt avhengige av at svenskene kjøper massevirket vårt. Det at det nå er lavere etterspørsel på grunn av korona gjør at vi burde hatt kontroll på hele tømmerstokken i Norge, både massevirke og sagtømmer. Da hadde det også vært lettere å få økt hogstvolumet. Norsk skognæring konkurrerer i et internasjonalt marked, og industrien er avhengig av like gode vilkår som sine konkurrenter. Kostnadsnivået er høyt i Norge, noe som gir liten lønnsomhet og begrenser investeringene, påpeker hun.
Synes det er nyttig å være andelseier
Viken Skog kjøper årlig tømmer fra om lag 3.500 skogeiere og selger til åtte–ti kunder. For skogeierne er det en forutsetning at dette markedet fungerer og at de får avsetning på tømmerstokken.
– Hogsten som skal skje framover, skal også sørge for at Viken Skog kan overholde sine kontrakter til industrien. Dette er viktig, understreker Astrid.
– Økonomien i skogbruket er ikke så god. Realprisen har gått ned siden 1980-tallet da vi kunne oppnå svært god pris på tømmeret. Skogen betyr ikke så mye for totaløkonomien for de fleste skogeierne. Da handler det ofte om å optimalisere og «å få ut den siste krona», sier hun.
Som skogeier er hun naturlig nok opptatt av tømmerprisen og at hun har en kjøper av tømmeret hun avvirker. Å være andelseier i Viken Skog er mye verdt i den forbindelsen, mener hun.
– Skal industrien vår i Norge bestå, må vi skogeiere være med på å levere virke året rundt. Dette må vi gjøre på en god måte og i et langsiktig perspektiv, understreker andelseier Astrid.
