I spalten TETT PÅ EIERNE vil vi bli bedre kjent med og komme tettere på skogeierne. Vi i Viken Skog har mange engasjerte eiere som har mye på hjertet, og vi gleder oss til å lære mer om skoghverdagen deres. Ved å bli bedre kjent og høre deres behov, er det lettere for oss å snakke med én stemme – og sammen jobbe for å sikre skogeierens rettigheter og et mest mulig lønnsomt skogbruk.  

Engasjert, interessert, kunnskapsrik, omsorgsfull og kreativ. Hun finner sine egne løsninger på både gårdsbruket og skogbruket. Og hun sprer latter og begeistring. Komplimentene er mange når man snakker med folk som kjenner skogeier Ann-Mari Bjering Strand i Rakkestad.

Tekst og foto: Bjørn H. Pettersen

I april og frem til midten av mai var det full fart i skogen til Ann-Mari. Hogstentreprenør Even Lund og lassbærer Jon Martin Bergum hadde oppdraget med å avvirke rundt 5500 kubikkmeter med tømmer fra en skog som hadde stått mellom 50 og 150 år. To store tømmervelter med perfekt stablede stokker lå langs traktorveien, og tømmerbilene kom, fylte raskt opp og dro igjen.

– Jeg prøvde å telle årringene på noen av tømmerstokkene. Mange av trærne hadde vokst seg store på rundt 50 år, mens en god del av trærne hadde blitt minst 150 år. De 50 år gamle stokkene hadde store årringer og dimensjoner i slutthogstklasse. De eldre stokkene hadde tette årringer og leverer høy kvalitet. Det er fantastisk å tenke på variasjonene denne hogsten har gitt og den høye andelen sagtømmer. Det var omtrent ikke råte på hele feltet, noe som er helt ubeskrivelig. Men fra et aktivt skogbruksperspektiv kunne den gamle skogen vært hogget mye tidligere, og det kunne vært hogget enda en generasjon med gran i samme tidsrom, sier Ann-Mari Bjering Strand.

HVOR MANGE ÅR? Ann-Mari forsøker å telle årringene på denne tømmerstokken.

35-åringen tok over Melleby gård i 2018, etter først å ha forpaktet den i fem år. I tillegg til 1000 dekar med skog har hun 16 ammekuer og 420 dekar med åkerland der hun i år har sådd havre, hvete og bygg, og gras som et vekstskifte. Kornet har ennå ikke begynt å vaie i vinden, men det nærmer seg nå.

Har fredet 250 år gamle furutrær

Islandske sagaer starter ofte med en oppramsing av forfedrene til hovedpersonen. Slik kunne også beretningen om Ann-Mari ha startet:

Ann-Mari er den eldste datteren til Hanne og Bjørn Bjering Strand. Odelsgutten Bjørns foreldre var Inger og Knut Bjering Strand. Knut overtok gården etter sine foreldre; Sofie Martha Melleby og forretningsmannen Johan Strand. Sofie Martha var datter av Johanne Helvine og Helge Wilhelm Melleby, og Helge Wilhelm tok over stedet etter sine foreldre, som var Siri Maria og Johannes.

Sånn kunne man ha fortsatt tilbake til 1700-tallet. Og man kunne lagt til: Alle hadde de tilhold på Melleby, et landskap av bølgende åser med belter av skog og åkermark.

FORTID OG NÅTID: Bildene over viser noe av det Ann-Mari er engasjert i: gården, skogen, kyrne og historiene fra Melleby. Helge Wilhelm, hennes tippoldefar, er på fotografiet på den øverste rekken, mens oldemoren Sofie Martha er nederst til venstre. Deretter kyr på beite, kjærlighetsbrevene mellom Helge Wilhelm og Johanne Helvine og notater fra bestefar Knut. De to på bildet på midterste rekke er Bror Skansen, skogbruksleder i Viken Skog, sammen med hogstentreprenør Even Lund. Foto: Ann-Mari Bjering Strand og private bilder

Ifølge folketellingen fra 1875 ble Siri Maria Jensdatter Melleby født i 1825. Hun er oppgitt som «husmoder», men ingen husbonde er nevnt. Sønnen Helge Wilhelm var 12 år da en folketeller gikk fra gård til gård i Indre Østfold, blant annet for å banke på døra på Melleby en eller annen gang i det herrens år 1875. Ann-Mari vet at Helge Wilhelm og Johanne Helvine fikk fire barn som ble voksne. Tre av dem søkte lykken i USA rundt tiden da Norge skilte lag med Sverige. Dermed var det Sofie Martha som ble skogeier og gårdbruker på Melleby. Som 18-åring ble hun «giftet bort» til seks år eldre Johan.

– Sofie Martha, min oldemor, var veldig opptatt av skogen og gården. Jeg kan takke henne for at to store og flotte furutrær ble fredet. De er cirka 250 år, og vi har fredet dem videre, forsikrer Ann-Mari.

Gamle kjærlighetsbrev i skogen

Skogeieren har gravd i både lokalhistorien og slektshistorien. Melleby gård er nevnt første gang på slutten av 1600-tallet, meddeler hun. Da var det en husmannsplass.

– Jeg er veldig glad i historie. Jeg vil kjenne til og forstå hvordan de hadde det før her på stedet. Noen av forfedrene mine skrev dagbøker, og det er interessant å lese. Min bestefar, Knut, skrev blant annet at han på 1950-tallet overtok en gård i forfall og at det var et stort behov for oppgradering. Skogen ble redningen for ham da. Hans far, Johan, hadde mange jern i ilden, og drev blant annet landhandleri og skjøttet tre gårder. Johan skrev også memoarer og dagbøker, og det er helt tydelig at han drev gården fullt ut og hadde mange som arbeidet her i sin tid. Johanne Helvine og Helge Wilhelm skrev fine kjærlighetsbrev til hverandre i 1882. Det er så morsomt at de snart 150 år gamle brevene er blitt tatt vare på. Brevene ble levert og hentet på et gjemmested rett borti skogen der borte, forteller Ann-Mari og peker mot et område på den andre siden av veien.

Bak huset rauter en ku høyt og tydelig. I innhengningen befinner det seg ti ammekuer med til sammen elleve søte kalver. En av kuene dytter bryskt bort en kalv som ikke er hennes, og kalvens mor kommer raskt til for å ta vare på den hun fødte for noen måneder siden og nå ammer opp.

– Frem til 1960-tallet var det melkekyr her på gården. Driften var ikke stor nok til at det var lønnsomt, og bestefar la derfor om til kornproduksjon. Men jeg ville ha noe mer her enn skog og korn. Jeg har drevet med hest i 26 år, og liker store dyr. Valget falt på ammekuer. Det er jeg veldig glad for nå. Jeg synes de er ordentlig fine, og de har mye personlighet, sier Ann-Mari mens hun klapper en av de rustrøde kuene på ryggen.

Kyrne er av typen østlandsk rødkolle, en rase som nesten var forsvunnet på 1980-tallet. Takket være noen ildsjeler og lokale bønder har den nå ganske gode kår. For Ann-Mari var det et bevisst valg å satse på den lokale kurasen, for å medvirke i det pågående redningsprosjektet.

KOLLE = UTEN HORN: Ann-Mari har satset på den lokale kurasen østlandsk rødkolle, og har nå 16 ammekuer. 

En skog med summende bier

Skogen rager rak og høy rett ved de østlandske rødkollenes innhegning. Under de ytterste greinene står et nytt løsdriftshus – satt opp med trevirke fra egen skog og skåret på en lokal sag. Bygget fungerer som ly mot snø og regn, vind og sol. Ellers er kyrne ute året rundt. Om somrene åpner Ann-Mari noen hogst- og skogfelt for kyrne, i nærheten av tunet.

– Det er flott å se dem beite mellom trærne. Der finner de både mat og skygge, og de er veldig gode til å pleie skogen. De holder krattet nede sånn at trærne får enda bedre vekstforhold, forteller 35-åringen, som har flere prosjekter på gården.

Hun har blant annet tatt birøkterkurs, og nå i sommer er to bikuber plassert ut i skogen hennes. Med tusenvis av summende bier blir det en god del honning, som hun nå har lært seg å slynge.

Se mer fra det Ann-Mari gjør (lenke til Instagram).

– Jeg gjør det først og fremst fordi jeg synes det er moro og fordi bier er så viktige for nesten alt liv på landjorda. Bier og humler sørger for pollinering av rundt 90 prosent av verdens avlinger. Jeg synes det er fint å kunne bidra med det jeg kan få til. Kanskje blir det flere bikuber neste år, smiler hun.

Hun har lagt til rette for de små skapningene ved å så blomsterfrø i kantene mellom skog og mark. Det har også dukket opp fristende kløverblomster i gresset hun har opparbeidet som drenerende soner i den største kornåkeren. Ideen om en grasdekt vannvei, for å få vekk overvann raskt, er også noe nytt hun har tilført gården. Hennes far er enig i at det var en smart løsning.

– Hun tenker nytt og kreativt, og utfordrer den tradisjonelle måten å drive gården på. Det er jeg glad for, sier Bjørn Bjering Strand.

Han var odelsgutt, nå kaller han seg gårdsgutt.

TIDLIGERE OG NÅVÆRENDE SKOGEIER: Bjørn Bjering Strand og datteren Ann-Mari Bjering Strand har begge et sterkt forhold til Melleby. Ann-Mari tok over gårds- og skogsdriften i 2018.

Tre hogster på seks år

Med mange prosjekter for gården, og mye gårdsarbeid året rundt, skulle man kanskje tro at hun ikke hadde tid til skogen. Men Ann-Mari er en like aktiv skogeier som hun er bonde. Gjennom Viken Skog ble det i 2019 satt ut 33.000 planter på et markberedt felt. I fjor plantet hun 6000 skogplanter selv, og i år skal hun supplere med rundt 8000 til. Til neste vår har hun bestilt 37.000 ungplanter, men da håper hun at hun får hjelp til å sette dem ut der det var hogst nå i vår.

Hun har også tatt seg tid til å delta på kurs i regi av Viken Skog og Skogkurs. Hun deltok blant annet på Skogeierskolen i 2018, og året etter var hun med på kurs i markberedning og ungskogpleie i hennes egen skog.

PLANLEGGER GODT: Ann-Mari i skogen sin. Til neste år skal det plantes 37.000 skogplanter der det var hogst i år.

– Jeg synes det er veldig nyttig å sette seg inn i alt fra planting og ungskogpleie til skogfond og den økonomiske forvaltningen av skogen. Jeg hadde en hogst det samme året jeg overtok gården. Det gjorde det mulig for meg å kjøpe gården alene. I tillegg til årets hogst har jeg planlagt en til i 2024, det vil si tre hogster med tre år mellom hver hogst, forteller Ann-Mari.

I tiden mellom de to første hogstene har hun gjennomført markberedning og drevet ungskopleie. Plantene som ble satt ut i 2019 og 2020 er lysegrønne og friske, og strutter fint ved stubbene sine. Friske, fine og stormsterke er også de mange livsløpstrærne hun har latt stå igjen etter hogstene, majestetiske furuer og klynger av gran. Ann-Mari ønsker å beholde flere livsløpstrær enn den vanlige mengden, altså ti trær for hvert hektar – som tilsvarer ett tre per dekar.

En interessert og kunnskapsrik skogeier

Da årets hogst var kommet langt på vei i slutten av april, kom det flere tømmerbiler hver dag til Melleby. John Deere-maskinen til Even Lund felte, kappet og kvistet presist og effektivt. Fra avstand kunne Jon Martin Bergums lassbærer – av samme amerikansk-finske merke – minne om en sindig maur som higet etter struktur og orden i terrenget der den sanket etter lengder og dimensjoner.

Innimellom fresing, såing og annet våronnarbeid tok Ann-Mari seg tid til å følge med på tømmerhoggernes fremdrift, noen ganger med kaffe og kake eller lunsj.

– Det er virkelig hyggelig å jobbe i en skog der skogeieren er interessert i arbeidet vi gjør. Hun har gode spørsmål, fornuftige forslag og mye kunnskap om avvirkningen. Det er det ikke alle skogeiere som har, sier Even Lund. Lassbærer Bergum nikker anerkjennende mens han tar seg en kaffetår.

ENTREPRENØRER: Even Lund (til venstre) kjørte hogstmaskin og Jon Martin Bergum kjørte lassbærer da Ann-Mari hadde hogst i vår.

Skogeieren gir ros tilbake.

– De gjør en så fin jobb, altså. Det ser kanskje kaotisk ut for noen, men jeg vet at måten de avvirker på er skånsom for skogbunnen, samtidig som de ser gode og praktiske løsninger for skogsdriften. Og se på de fantastiske tømmerveltene! Der er det presisjon i verdensklasse, fastslår Ann-Mari.

Noen hundre meter lenger øst høres traktorduren fra en Ford 6600 fra 1977 med en såmaskin på hengerfestet. «Gårdsgutten» Bjørn er tydeligvis ferdig med sin ettermiddagspause.

– Pappa jobber på. Han er så snill, og det er virkelig fint å få hjelp fra ham. Uten pappa hadde det blitt veldig mye for meg å gjøre alene her på gården. Jeg får vel bidra, jeg også, smiler Ann-Mari og går mot sin firehjuls arbeidshest, en New Holland TS135.

Arbeidet gjør seg ikke selv noen steder.

FRESING: Ann-Mari har mange prosjekter på gården. Dette bildet er fra da hun freste før det ble sådd korn. Nå i juli har kornet kommet langt i sin vekst.