Av Bjørn H. Pettersen
Hun er stolt over den fornybare ressursen hun har hatt forvaltningsansvar for i fem år. Gården, som heter Store Røen, ligger rett ved Randsfjorden, mens skogen ligger i åsene ovenfor innsjøen. Stine vokste ikke opp her, men eiendommen har vært i familiens eie i mer enn 200 år.
I direkte nedstigende slektskapslinje er hun den syvende i rekken av gårdeiere, det vil si siden 1779.
TILBAKEBLIKK: Stine tar en kikk på stamtavla over eiere av Store Røen gård, som het Lilleaadnæs før i tiden. Stamtavla ble laget lenge før Stine ble født, men den har fortsatt en naturlig plass i stua. Den første mannen på stamtavla er oppført som gårdeier for over 400 år siden, mens en av Stines forferdre (en tipptipptippoldefar) kjøpte gården i 1779.
Fra by til land
Selv vokste Stine opp i Vestby. Hun studerte i Oslo, og var nok det man kan kalle en byjente. I dag trives hun best på landet.
– Jeg flyttet hit til da jeg fikk jobb med næringsutvikling i Nordre Land kommune for 17 år siden. Siden da har dette vært hjemmet mitt. Litt stort hus, kanskje, men jeg trives veldig godt på denne plassen, sier Stine mens hun skuer ut over Randsfjorden.
Det hører med relativt mye skog til gården, bortimot 3700 dekar, noe som gjør at hun stort sett har hogst hvert år. Åkerlappene på cirka 200 dekar leier hun ut.
– Jeg er naturligvis opptatt av et godt, norsk landbruk, men det er først og fremst skogen som interesserer meg og som jeg føler at jeg har mest kunnskap om. Derfor vil jeg leie ut jorda, og så vil jeg heller være delaktig i planleggingen av ulike skogbruksaktiviteter. Det synes jeg er morsomt og lærerikt. I tillegg er det jo fantastisk å gå tur i skogen, enten bare for å kjenne roen, for å plukke bær eller sopp eller gå på skogsfugljakt. Da har jeg alltid med meg Lotta, min irske setter, forteller Stine.
MYE SKOG: Fra Stines skogeiendom, sett fra nordvest mot sørøst, Randsfjorden og Søndre Land. Gården Store Røen ligger på den andre siden av Land Sag og Høvleri, som stikker ut i innsjøen til høyre i bildet.
Næringsutvikling
Selv om Stine ikke vokste opp i Røen, var hun mye der i barne- og ungdomsårene. Da var det grandonkelen som drev gården. Han hadde ingen barn, og dermed var det hennes far som etter hvert arvet gården. Faren heter Øistein Røen. Han deler fornavn med sin grandonkel.
– Da pappa overtok, fikk han lov til å utsette boplikten i noen år. Han hadde lyst til å fortsette i jobben han hadde som dataingeniør i Oslo. Foreldrene mine flyttet hit i 1997, og jeg kom hit i 2007, forteller 55-åringen.
Hun har blitt godt kjent i regionen etter mange års arbeid med næringsutvikling på kommunalt nivå. Det har Stine jobbet med for Nordre Land og Østre Toten kommune. I dag er hun næringspådriver i Gjøvik kommune.
– Å legge til rette for næringsvirksomhet er viktig for enhver kommune. I løpet av årene har jeg blitt veldig godt kjent i denne regionen av Oppland. Her er det mange driftige folk som er villige til å satse og etablere gode arbeidsplasser, fastslår Stine Røen.
IVRER FOR GOD NÆRINGSUTVIKLING: Stine Røen har jobbet med næringsutvikling i Innlandet de siste 17 årene.
Den grønne ressursen
I Nordre Land er det sannsynligvis rundt 100 millioner trær med stort og smått. Kommunen består av 690 kvadratkilometer med skog. (Er det 145 trær per dekar, blir det cirka 100 millioner.) Årlig hogstkvantum ligger på om lag 120.000 kubikkmeter. Og hvert år plantes det cirka 550.000 trær – de fleste av dem skal forhåpentligvis vokse seg store og sterke.
I kommunen er det også flere verneområder, og i tillegg er det til sammen bortimot 9000 nøkkelbiotoper. Stine har en del nøkkelbiotoper på sin egen eiendom, blant annet med rikt bakkevegetasjon og rike bekkekløfter, som begge er livsmiljøer det er verdt å bevare.
– Artsmangfoldet er viktig for kloden vår, og derfor er det helt klart at vi skal ta vare på noen utvalgte områder. Disse livsmiljøene skal stå urørt. Samtidig er jeg veldig opptatt av tømmer som fornybar ressurs og som viktig bidragsyter i det grønne skiftet. De som snakker ned skogbruket i Norge, legger for lite vekt på den positive effekten av ressursutnyttelsen og de hensynene skogbruket faktisk tar gjennom PEFC-standarden. Skal vi lykkes med det grønne skiftet, må vi bruke tømmer, fastslår Stine Røen.
PÅ TUR I SKOGEN: Stine er mye ute i skogen, her på en av basveiene.
Rehabiliterer stabburet
Som en del av jobben i Gjøvik kommune sitter Stine i styringsgruppa til Skjerven Biopark som er under etablering i Gjøvik. Målet er at bioparken skal bli et ledende bedriftsfellesskap innen biobasert vareproduksjon og sirkulærøkonomi. Bak står blant andre Gjøvik kommune, NTNU Gjøvik, Industribygg Gjøvik, Eidsiva Bioenergi og Hunton. Sistnevnte er som kjent en stor produsent av byggematerialer basert på tre og trefiber.
– Tre er enestående som byggemateriale og som råstoff i en lang rekke andre produkter. Det er jeg som skogeier selvfølgelig veldig klar over og stolt av. Vi må bli enda flinkere til å bygge mer i tre og bruke treverk og andre trevareprodukter på gamle og nye måter. Det er noe av det Skjerven Biopark skal legge til rette for, forteller hun.
Hjemme på gården har Stine også noen prosjekter der tre spiller en sentral rolle. Vognskjulet er allerede fikset, både med ny kledning og gjenbruk av takstein. Nåværende prosjekt er stabburet, som trengs en overhaling.
– Huset er gammelt, og det er noen oppussingsprosjekter igjen, for å si det sånn. Men de får vente til jeg er ferdig med stabburet. Jeg vet ikke helt når jeg får startet på det, men jeg lever også godt med sånn det er i dag, sier hun.
STORE RØEN GÅRD: Bygningene ligger fint til bare noen hundre meter fra Randsfjorden.
Flotte, ærverdige stuer
To av de tre stuene er nesten som museum å regne. En vakker, håndmalt tapet dekker veggene i spisestuen, og det står godt i stil med møbler og pyntegjenstander Stine har valgt å ha i sin private utstilling. Ett av de gamle treskapene er dekorert med elegante motiver av den lokale maleren Peder Aadnes, og stammer fra siste halvdel av 1700-tallet.
– Spisestuen og den gamle selskapsstuen er så fine at jeg ikke har hjerte til å gjøre noen omfattende endringer der. Malingen på tapeten har naturlig nok falmet i løpet de mange årene som har gått siden det flotte motivet ble malt. Jeg har en plan om å få dem restaurert igjen, men tror at det kommer til å koste en del, smiler Stine.
Motivet viser for øvrig gården Store Røen i sin flotteste prakt, sett fra den andre siden av Randsfjorden. Det ser for øvrig ganske likt ut den dag i dag, selv om det er mer enn 100 år siden det ble malt.
PRAKTFULLE STUER: Mange av møblene og andre gjenstander har stått her i flere generasjoner. Peder Aadnes' selvportrett øverst til høyre er en kopi, men det er han som har malt treskapet nederst til venstre. Nederst til høyre ser man en del av tapeten med motiv fra gården, sett fra den andre siden av innsjøen.
