Slår fast at Miljødirektoratets naturtypekartlegging har «liten nytte»
I en ny rapport, som inneholder analyser av kartlegginger i et skogområde i Eiker, konkluderer Landbruksdirektoratet med at naturtypekartlegging etter Miljødirektoratets instruks har svært liten nytte som selvstendig kartlag.
TO KARTLEGGINGER: Jan-Erik Ørnelund Nilsen i Landbruksdirektoratet viser her en sammenligning mellom to naturtypekartlegginger i samme område i Eiker-skogen. Kartet til høyre er basert på kartleggingen gjennomført etter Miljødirektoratets instruks i 2018. Kartet til venstre er fra referansekartleggingen fra 2020, der variasjonen i ulike naturtyper kommer tydelig frem. Foto: Bjørn H. Pettersen, Viken Skog
Av Bjørn H. Pettersen
Første del av Landbruksdirektoratets rapport om naturtypekartlegging etter metoden Natur i Norge (NiN) er nå klar. Den tar for seg forskjellene mellom naturtypekartlegging etter Miljødirektoratets instruks og en heldekkende referansekartlegging gjennomført av kartleggere fra Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo (NHM-UiO).
Rapporten «Evaluering av MiS» er en grundig analyse av to kartlegginger i og ved naturreservatet Veia i Eiker. Området utgjør i dag en del av Øvre Eiker kommune og Drammen kommune.
Les også kommentaren om rapporten fra Hans Asbjørn Sørlie i Norges Skogeierforbund.
Referansekartleggingen ble hovedsakelig gjennomført av Rune Halvorsen, som siden 2005 har hatt ansvar for utviklingen av Artsdatabankens naturtype- og naturbeskrivelsessystem, Natur i Norge (NiN). NiN-systemet er verktøykassen for å beskrive natur på en sammenlignbar måte, og Stortinget vedtok i 2015 at det skal utgjøre kjernen i offentlig naturkartlegging.
NIN-EKSPERTEN: Rune Halvorsen, professor ved NHM-UiO, demonstrerte naturtypekartlegging for alle som ønsket å delta, her fra Eiker i august i fjor.
Kan få store konsekvenser
Viken Skog har ved flere anledninger skrevet om de åpenbare ulikhetene i de to kartleggingene. Skogeiere, både i Eiker og andre steder, har ventet på denne rapporten, blant annet fordi naturtypekartleggingen kan være avgjørende for hvilke skjøtselstiltak det er mulig å gjennomføre i naturtyper som er registrert som truede.
I rapporten fra Landbruksdirektoratet kommer det blant annet frem det er store avvik og mangel på overlapp mellom kartleggingen gjennomført på vegne av Miljødirektoratet og referansekartleggingen gjennomført av NHM-UiO. De fremstår som «tilnærmet helt ulike kart med de konsekvensene det kan ha for ulike brukerkategorier», er en av konklusjonene i rapporten.
En annen konklusjon er at Miljødirektoratets kartlegging «har svært liten nytte som selvstendig kartlag». En av årsakene er at referansekartleggingen viser at det er mange ulike naturtyper innenfor store områder som i Miljødirektoratets kartlegging har én og samme naturtype.
Jan-Erik Ørnelund Nilsen, seniorrådgiver i Landbruksdirektorat, har skrevet den ferske rapporten.
− Det er overraskende store avvik og mangel på overlapp mellom kartet fra kartleggingen fra 2018 og referansekartet fra NHM-UiO. Dersom disse resultatene er representative for naturkartlegginger, mener vi dette kan ha store konsekvenser for skogbruket, har Ørnelund Nilsen tidligere uttalt til Viken Skog.
Ber om samhandling
I rapporten heter det videre at resultatene fra referansekartleggingen og evalueringsprosjektet peker på viktige utfordringer for skogbruket − både med tanke på å kunne ta i bruk data fra Miljødirektoratet sin naturtypekartlegging, men også konsekvenser for skogbruket ved at naturtypekartleggingen utføres slik det har skjedd i dette prosjektet.
«Når det foreligger ny skogbruksplan med nye miljøregistreringer, skal dette legges til grunn for skogbrukets miljøhensyn. Om det så i tillegg kommer naturtypekart med store NMI-figurer (Miljødirektoratet sin naturtypekartlegging, red. anm.) vil dette medføre ekstra feltkostnader for skogbruket, og dette er en situasjon som i størst mulig grad bør unngås», slås det fast i rapporten.
Det konkluderes også med at dersom kvaliteten på kartlegging etter Miljødirektoratets instruks i andre områder viser samme avvik som i referanseområdet, må praksisen endres slik at det kartlegges i henhold til Artsdatabankens kartleggingsveileder dersom det skal være til nytte for samordnet bruk i arealforvaltningen.
Slik avsluttes sammendraget av rapporten:
«Med bakgrunn i resultatene i denne rapporten ser Landbruksdirektoratet det som nødvendig å iverksette en samhandlingsprosess med Miljødirektoratet med sikte på en bedre samordning av naturkartlegging og bruken av informasjon fra ulike naturkartlegginger.»