Ønsker et bærekraftig skogbruk til beste for både klimaet og naturmangfoldet

SKOGEIER I HORTEN: Arne Petter Christensen er leder for Tønsbergdistriktet skogeierlag.

Tekst og foto Bjørn H. Pettersen

Han er omgitt av varmekjære trær på alle kanter. I Arne Petter Christensens skog trives alm, ask, bøk, eik, lind, lønn og svartor særdeles godt side om side med mer hardføre treslag som osp, selje, gran og furu.

– Det er helt klart en annerledes skog enn mange steder ellers i landet. Det er jo gran og furu det hogges klart mest av, men her er det en tydelig overvekt av løvtrær, sier Arne Petter mens han skuer utover eiendommen som ligger mellom Borrevannet og Horten sentrum.

HOGST FRA LØVSKOG: Gran og furu står for om lag 90 prosent av all hogst i Norge, inkludert vedhogst. Av den øvrige hogsten, der løvtrærne utgjorde 1,5 millioner kubikkmeter i 2020, går 80 prosent til ved, og mye av det er som kjent bjørk. Løvtrehogst til planker, bord og andre bygningsmaterialer er med andre ord minimal.

Skogen til Arne Petter er et yndet utfartssted. Folk sykler, jogger, går tur og triller barnevogn på stiene og traktorveiene. Innimellom må han opplyse folk som spør:

– Jeg kjører her fordi jeg skjøtter skogen jeg eier, sier han med et smil til dem som undres på hvorfor han kan kjøre med traktor i skogen.

Kartlegging av hule eiker

Arne Petter prøver å unngå hogst i hekketida, men om høsten og vinteren feller han trær når det er behov for det. De siste årene har det først om fremst vært hogst av ask som er blitt angrepet av soppen askeskuddbeger (Hymenoscyphus fraxineus) som har blitt en pest og en plage her til lands. Asketrær som blir angrepet, blir syke og dør. Det eneste man kan gjøre, er å hogge trærne og forsøke å hindre at soppen sprer seg. Det er bare ask som er utsatt for sykdommen som kalles askeskuddsyke, forteller Arne Petter.

Han er leder i Tønsbergdistriktet skogeierlag, et av 35 skogeierlag i Viken Skog. Skogeierlaget består av til sammen 370 skogeiere i kommunene Tønsberg, Horten og Færder.

Mye av skogen i dette landskapet er kystnær med mange varmekjære løvtrær, blant annet den myteomspunne eika. Eiketrær blir naturlig hule når de blir gamle nok. Synlig hule eiker av en viss størrelse er fredet etter naturmangfoldloven. Det samme gjelder større eiketrær i kulturlandskapet selv om de ikke er synlig hule.

MANGE EIKER I SKOGEN: Eiketrær med en diameter på minst 63 cm eller en omkrets på minst to meter i brysthøyde er beskyttet når de står i kantsoner eller er en del av et kulturlandskap. I skogen til Arne Petter Christensen trives eiketrærne godt.

Hule eiker er gjerne rundt 200 år gamle og har et rikt artsmangfold som gjør at dette er en utvalgt naturtype, det vil si viktig for biologisk mangfold og/eller sjeldne arter. Horten kommune har i 2020 og 2021 kartlagt hule eiker og øvrig biologisk mangfold. Arbeidet er en del av den første kommunedelplanen for naturmangfold.

Planen skal også se på muligheten for frivillig skogvern i henhold til naturmangfoldloven, ble det opplyst i avisen Gjengangeren da nyheten om at Miljødirektoratet tidligere i år bevilget Horten kommune 125.000 kroner til å utarbeide en egen kommunedelplan for naturmangfold.

Naturmangfold, men også skogsdrift

Horten har i dag 16 eksisterende verneområder, pluss et marint verneområde for hummer ved Bastøy. I tillegg har kommunen en rekke nøkkelbiotoper påvist gjennom Miljøregistreringer i skog (MiS), samt mange soner med naturtyper, et område med sensitive arter og flere såkalte funksjonsområder for arter.

Til sammen er mye skog i kommunen enten vernet eller på en annen måte kategorisert som viktig for naturmangfoldet.

MYE ER BESKYTTET: Verneområder (rødt), MiS (lilla), naturtyper (blått), sensitive arter (brunt) og funksjonsområder (lysebrunt) i Horten kommune.

– Det er ingen tvil om at vi har et rikholdig naturliv her, og vi skal naturligvis ta vare på viktige livsmiljøer, nøkkelbiotoper og sårbare og truede arter. Men selv om vi verner enkelte områder, er jeg opptatt av at det fint går an å ha skogsdrift i de andre områdene, fastslår Arne Petter.

Ikke alle er enige i det. For rundt ti år siden måtte han forsvare en større hogst som ble gjennomført i skogen hans. Folk mente det var så stygt at det var hogget, og kontaktet lokalavisen som lagde et større oppslag. Men i dag er det glemt. Trærne i feltet har skutt i været og er minst tre–fire meter høye.

IKKE PÅ STEDET HVIL: For ti år siden var det relativt stor ståhei etter en hogst her. Nå har nye trær vokst seg høye og fyldige.

– Før en slik hogst tas det nødvendige hensyn via skogstandarden. Naturtyper, naturbase, MiS og Artskart blir sjekket. Jeg er bekymret for at kommunens arbeid med en egen plan for naturmangfold vil føre til enda mer byråkrati, og at det blir tyngre og mer omfattende å gjøre arbeid i skogen. Det blir økonomisk utfordrende for skognæringen når det blir for byråkratiske å kunne drive skogsdrift. Vi trenger samme rammebetingelser som resten av det internasjonale markedet vi er en del av, mener Arne Petter Christensen.

Skogen som en del av løsningen

Som skogeier og skogeierlagsleder har Arne Petter deltatt i fire medvirkningsmøter med kommunen. Der har også andre interessegrupper vært med, blant dem Bondelaget.

– Vi har delvis fått gehør for våre innspill der vi har understreket skogens nytte i klimasammenheng. Skogen er en viktig del av løsningen på klimautfordringene, blant annet som erstatning for fossile energikilder og fossile komponenter i ulike produkter. Jeg er opptatt av at vi må begrense klimaeffektene både i Norge og ellers i verden. Hos oss er det ikke avskoging, men tilvekst av skog og gjengroing som følge av klimaendringer. Vi kan hogge mer samtidig som vi ivaretar artenes livsgrunnlag, og økt bruk av trevirke vil være med på å bremse den negative effekten klimaendringene har på de fleste arter. Det som bekymrer meg mest, er artene som blir borte og kommer til som følge av klimaendringene. Vi vet også lite om artene som flytter på seg som følge av et endret klima, sier skogeier Christensen.

Han har benyttet muligheten til å komme med innspill til kommunens prosess med kommunedelplanen for naturmangfold. I sitt innspill understreket han blant annet at naturtyperegisteringer i Norge over flere år har pågått uten at dette har skjedd etter en vitenskapelig og etterprøvbar metodikk:

«Varierende kvalitet og manglende tillit til metoden DN-håndbok 13 har vært en stor utfordring for skogbruket og andre brukere. Stortinget vedtok derfor i 2015 at all offentlig kartlegging av natur skal baseres på naturinndelings- og beskrivelsessystemet Natur i Norge (NiN) som Artsdatabanken har ansvaret for.»

– Vi i skogeierlaget mener en plan for naturmangfold bør legge tydelige føringer på at eventuelle nye registreringer i skog i kommunen må skje i henhold til det standardiserte naturtype- og naturbeskrivelsessystemet – Natur i Norge (NiN). Dessuten bør ikke gamle registeringer basert på metoder som ikke er vitenskapelig basert og etterprøvbare, som registreringer etter DN-håndbok 13, legges til grunn for nye planer for naturmangfold, poengterer Arne Petter.

Kartlegging av rødlistearter

I Horten kommune er det cirka 90.000 forekomster og observasjoner av rødlistearter, det vil si sårbare eller truede arter. Mange av disse befinner seg i de 16 verneområdene og i de 92 nøkkelbiotopene. Sistnevnte utgjør et samlet areal på cirka 800 dekar.

VERNEOMRÅDE: Arne Petter Christensens skog går helt ned til Borrevannet, som er vernet. Trærne nærmest vannet skal stå.

I kommunens planprogram refereres det til at det skal gjennomføres kartlegging av rødlistearter. Arne Petter påpeker at det er bred faglig enighet i forskningsmiljøer som NINA og Nibio om at kartlegging av rødlistearter er lite relevante som et etterprøvbart kunnskapsgrunnlag for beslutninger om forvaltning.

– Det er svært ressurskrevende å få et etterprøvbart kunnskapsgrunnlag basert på registrering av enkeltarter. Dette fordi det vil kreve at flere eksperter på ulike artsgrupper oppsøker det samme arealet, at det samme arealet befares på forskjellige tidspunkt av året og at registreringen ofte har svært begrenset relevans over tid ettersom mange arter flytter på seg i landskapet, understreker Arne Petter Christensen.

Han stiller seg også uforstående til at kommunen opplyser at en plan for skogvern inngår i planstrategien, samtidig som kommunen understreker at vern skal skje frivillig.

«Planstrategier, kombinert med målrettet kartlegging med mål om å få vernet skog, vil medføre at frivilligheten ved å verne skog kun blir teoretisk. En slik tilnærming vil skape økt konflikt rundt vern og utfordrer tilliten til ordningen med frivillig vern. Vi fraråder på det sterkeste at denne strategien inkluderes i planprosessen», skrev han i sitt innspill til kommunen.

– Vi i skogeierlaget er naturligvis spente på det videre arbeidet med planstrategien, og håper at det ikke fører til at det blir enda vanskeligere å være skogeier i vårt område. De hensynene vi tar den dag i dag, er basert på gode og omfattende standarder og regelverk, påpeker Arne Petter.