Av Bjørn H. Pettersen
Knuts interesse for skog og skogbruk startet da han gikk i barnehagen, fortalt før i denne artikkelen om Aaberg Skogsdrift, der Knut jobber i dag. Den korte historien er at Knut, som da var seks år, og en ett år yngre kompis stakk fra barnehagen for å dra til skogs for å hogge ved. Det ble naturlig nok stor ståhei og leteaksjon, men guttene kom til rette i god behold – muligens med fornyet teft for bruk av øks og sag.
Iveren etter å jobbe i skogen vedvarte for Knut sin del. Han tok naturbruk på det som da het Valle videregående skole, og fortsatte med skogbruk på Hov i Land. Deretter ble han den første lærlingen hos Aaberg Skogsdrift på tampen av 1990-tallet.
Etter å ha jobbet halvannet år sammen med Engebret og Knut Roar Aaberg i Valdres, fikk Knut Ødegårdstuen en forespørsel fra en venn på starten av år 2000.
– Min beste kamerat kjørte lassbærer for en entreprenør som bestemte seg for å dra til Schwarzwald i Sør-Tyskland for å hjelpe til med vindfallhogst. De to trengte en person til i hogstlaget der nede, og det ble meg, forteller Knut Ødegårdstuen, som var 19 år den gang.
23 ÅR SENERE: I dag jobber Knut Ødegårdstuen fortsatt i skogen, som hogstmaskinfører for Aaberg Skogsdrift i Valdres. Dette bildet er imidlertid tatt en dag da han hadde fri, også fra bijobben som arborist.
Hardt og farlig arbeid
Som 19-åringer flest var Knut Ødegårdstuen full av pågangsmot og imponerende lite bekymret for farlige gjøremål.
For å være helt korrekt: Knut hadde – og har fortsatt – mer pågangsmot og arbeidslyst enn de fleste andre. Og når det gjelder bekymringer for farlige gjøremål: Han har alltid vært høyt og lavt, og i dag er han av den typen som bolter klatreruter og klatrestier, for eksempel via ferrataen opp til Synshorn i Vang i Valdres.
– Å bli med til Sør-Tyskland for å kjøre lassbærer og skjære løs vindfelt tømmer så jeg på som spennende og lærerikt – en ny tilværelse for en ung gutt som knapt nok hadde vært utenfor Norge. Dessuten var det godt betalt arbeid, så jeg gledet meg bare til å reise nedover, sier Knut.
Han dro sammen med entreprenøren Arnfinn Hagestuen og kompisen Håvard Aalseth i starten av april 2000. Knut og Håvard delte på å kjøre lassbærer og bruke motorsag, én uke hver til fots og én uke hver i lassbæreren.
VINDFALLHOGST: Entreprenør Arnfinn Hagestuen tok med seg maskinene fra Norge til Sør-Tyskland. Her er det Håvard Aalseth i lassbæreren. Foto: Privat
– De første ukene i Tyskland var det intensiv jobbing, men det ble også tid til en tur til Sveits for å treffe kolleger som jobbet der. Det var interessant og morsomt, og veldig hardt å arbeide manuelt med motorsag. Men vi fikk god dreis på det. Vi jobbet sakte, men trygt og sikkert med å rydde opp etter de mange trærne som hadde veltet som følge av romjulsstormen Lothar, forteller Knut.
Enormt store skader
Orkanen Lothar er en av de verste uværene i Sentral-Europa. Lothar ble dannet langt vest i Atlanterhavet, og rammet store deler av Frankrike, Sveits og Tyskland 25. og 26. desember 1999, naturlig nok sist i Tyskland. Vinden ble målt til rundt 150 km/t i lavlandet og til over 250 km/t i høyereliggende strøk, blant annet i den skogkledte fjellkjeden Schwarzwald.
LOTHARS BANE: Illustrasjonen viser banen til stormen Lothar 26. desember 1999. Tallene ved hver røde prikk angir lufttrykket i hektopascal (hPa) i sentrum av det som kalles et velutviklet lavtrykk. Ødeleggelsene var størst sør for lavtrykkets sentrum. Illustrasjon: Pierre cb fra Wikipedia, lisens CC BY-SA 3.0
Det var store ødeleggelser på bygninger og infrastruktur, og i skogområdene lå trærne strødd. Opprydding i skogene var det mange som deltok i, og det var flere som dro fra Norge for å hjelpe til, forteller Knut. Som med vindfallhogsten her til lands etter stormen fredag 19. november 2021 var det en oppgave som tok lang tid.
– Det var mye nytt og eksotisk for meg der nede, blant annet at det var siesta på onsdager. Da var nesten alt stengt i Unterreichenbach, en søvnig liten sørtysk by som vi arbeidet i nærheten av mye av tiden, forteller han.
Det var også der det fatale skjedde fredag 5. mai 2000.
Arnfinn Hagestuen satt som vanlig i hogstmaskinen. Lassbæreren – med Håvard Aalseth i hytta – plukket opp tømmerstokker. Knut Ødegårdstuen jobbet med å løsne vindfelte stammer fra rotveltene. Det var hans uke til å gjøre det.
Alt var ved det vanlige. Knut holdt god avstand til «høgger’n». Alle jobbet jevnt og trutt.
Dominoeffekt av uhell
Med hogstmaskinen tok Arnfinn på sedvanlig vis tak i enda et tre som lå på bakken. Det treet kom borti et annet tre, som igjen traff et tredje tre som i sin tur så vidt pirket borti et bøketre. Ett sekund senere lå Knut Ødegårdstuen blodig, kraftig forslått og livløs på bakken.
Under hjelmen var hodeskallen sprukket opp rundt nesten hele hodet. Kragebeinet var brukket på venstre side, og i venstre skulder var det også andre brudd og komplikasjoner. Et par ryggvirvler var trykket sammen, og han hadde også brudd i tre av ribbeina på venstre side, en sprukket nyre og indre skader i venstre øre. I tillegg var det knuste bein i høyre ankel, foten han lente seg på akkurat da ulykken fant sted.
– Jeg pleier å si at jeg har blitt slått så hardt i hodet at foten brakk. Og det var faktisk det som skjedde, sier Knut.
Dominoeffekten var maksimal uflaks, mener Knut. Det var umulig å forutsi og er umulig å gjenskape.
− Det var toppen av bøketreet eller en stor grein av bøketreet som traff meg. Hadde det vært hele det treet, hadde jeg ikke vært her i dag. Men toppen eller greina var stor og tung nok til at den kunne ha tatt livet av meg. Og selv om måten den traff meg på gjorde store skader, var det bare flaks at den ikke traff meg en annen måte. I ettertid har legen forklart at om jeg hadde stått litt annerledes, for eksempel lent meg litt mer fremover, så ville jeg ikke ha overlevd. Det samme om treet hadde truffet meg litt lenger frem eller bak på hjelmen. Med andre ord: Hendelsen var maksimal uflaks, og jeg hadde maks flaks, sier Knut, som i dag har god grunn til å smile over livet.
SKRIVER MOTIVASJONSBOK: Et kapittel om hendelsen er med i en motivasjonsbok Knut holder på å skrive. Kapittelet har den foreløpige tittelen «Post-Tyskland-stress-syndrom», der han blant annet skriver at han lo høyt da han for første gang så seg i speilet etter å ha kommet hjem fra Tyskland. «At jeg lo var vel kanskje ikke bare på grunn av speilbildet mitt, men også en spontan reaksjon på friheten, lykkefølelsen av å ha overlevd», skriver han.
Fikk hjelp svært raskt
Knut husker ingenting av de 14 dagene før ulykken, og naturlig nok ingenting av da han lå i koma på et sykehus i Sindelfingen, tre mil sørvest for Unterreichenbach. Han har blitt fortalt det som var av viktige hendelser.
− Arnfinn Hagestuen så umiddelbart hva som skjedde, uten at han hadde den minste mulighet til å forhindre det. Han skjønte raskt at det bare var å ringe nødtelefonen, og i løpet av ti minutter var ambulansepersonell og helikopter på plass. Jeg var på sykehuset cirka en halv time etter at jeg ble slått i bakken. At det gikk så fort, er den andre årsaken til at jeg lever i dag. Responstiden, og dessuten kompetansen til legene og andre fagfolk på sykehuset den gang, var helt avgjørende, forteller han.
Det første han husker er at han våknet i ørska en natt på sykehuset. Han måtte på do, men skjønte naturlig nok ikke hvor han var og hvorfor han hadde så mange ledninger festet til kroppen. Han fjernet ledningene og hoppet ut av senga for å finne et toalett, men ble overrumplet av at den ene foten sviktet da han satte føttene på gulvet. Han hadde da ingen anelse om skadeomfanget, heller ikke at høyrefoten fortsatt var umulig å bruke på grunn av bruddene i den.
− Jeg ble utskrevet fra sykehuset i midten av juni. Den dag i dag kan jeg ikke få rost ambulansefolkene og de på sykehuset nok. Hadde dette skjedd i et skogområde i Valdres, med en sannsynlig responstid for hjelp fra ambulanse på minst 60 minutter, ville det gått galt, fastholder Knut.
Syntes ikke det gikk fort nok
Den nødvendige rekonvalesensen fant sted hjemme hos foreldrene i Snertingdal. Det tok hele sommeren å komme seg etter det kraftige slaget. Restitusjonstiden var riktignok kort med tanke på alt som skulle heles samtidig. Sånt går som kjent fortere for en i utgangspunktet sprek 19-åring enn for en som har nådd en litt mer velvoksen alder. Det betyr likevel ikke at Knut syntes det gikk fort nok.
− Jeg ville tilbake ganske kjapt, i juli, men fastlegen mente det var for tidlig. Han tok en test på meg for å overbevise meg om at jeg ikke var klar. Han ba meg sitte på gulvet med føttene i kors, lukke øynene og ikke tenke på noen ting. Det var en lett test, tenkte jeg da. Så gikk det plutselig en alarm. Legen ropte at det brant og at jeg måtte komme meg ut i full fart, forteller Knut og blir stille et øyeblikk.
− Det tok ett og et halvt minutt før jeg kom meg på beina. Da så jeg at legen satt helt rolig og så på meg med et vennlig smil. «Er du virkelig klar for å jobbe allerede nå?», spurte han. Svaret var selvfølgelig nei, forteller Knut.
Råd for vindfallhogst − og bærplukkere
I starten av september var han imidlertid klar. Han reiste tilbake til Sør-Tyskland, der han ble gjenforent med Arnfinn Hagestuen og Håvard Aalseth. De kom hjem til Norge i oktober det samme året, og siden da har Knut Ødegårdstuen hatt flere ulike jobber. I dag jobber han 50 prosent som hogstmaskinfører hos Aaberg Skogsdrift. I tillegg er han arborist, det vil si at han jobber med sikker felling og beskjæring av enkelttrær, for eksempel i parker og hager.
− Episoden i skogen ved Unterreichenbach ga meg en viktig lærepenge som jeg gjerne vil dele med andre som jobber med vindfallhogst og manuell trefelling: Se opp! Hvis topper er knekt eller det henger løse greiner i trærne der du skal jobbe, så skal du holde deg unna inntil det som kan falle ned er fjernet på en trygg måte, fastslår Knut.
– Det gjelder for så vidt alt manuelt arbeid i skogen, selv bærplukking. Et lite apropos til bærplukkere og andre som benytter skogen til fritidsaktiviteter: Et område der alt er blåst over ende er i utgangspunktet ikke farlig, da det er nærmest ufremkommelig. Men når enkelttrær eller små grupper med trær blåser over ende, blir de gjerne hengende fast i andre trær. I en ellers tett skog kan disse være svært vanskelige å få øye på, spesielt hvis man blir distrahert av et blått teppe av blåbær. Et lite vindkast er i mange tilfeller nok til at trærne løsner, påpeker han.
Heldigvis har ikke vindfallhogsten her i Norge krevd menneskeliv eller påført skogsoperatører alvorlige skader. Det gjorde oppryddingen etter Lothar: Totalt 25 hogstarbeidere mistet livet og mer enn 450 personer ble alvorlig skadet, ifølge denne artikkelen i Karslruhe-avisen Badische Neueste Nachrichten.
For Knut Ødegårdstuen gikk det heldigvis godt. På mirakuløst vis.
− Jeg har snakket med mange leger i ettertid. De som har sett journalen min fra Tyskland, har sagt at dette ikke er noe man skal overleve. Men det gjorde jeg.
KLATRING BLE EN LIDENSKAP: Knut Ødegårdstuen er i dag en ivrig klatrer, og han holder også klatrekurs og bolter klatreruter og klatrestier. Sistnevnte kalles gjerne «via ferrata», som er det italienske ordet. Det blir «jernsti» på godt norsk. Foto fra Facebook-siden til Climb Norway
