Med kvae i blodet

VIKTIG LÆREBDRIFT: Aaberg Skogsdrift har hatt mange lærlinger i løpet av de siste årene. Her står Knut Roar Aaberg sammen med en av lærlingene, Vilde Geirsdatter Komperud, ved den nye Ponsse-maskinen de begge kjører. Foto: Bjørn H. Pettersen, Viken Skog

Av Bjørn H. Pettersen

Knut Roar Aaberg og Erik Arne Aaberg driver Aaberg Skogsdrift AS. Faren Engebret Aaberg etablerte selskapet, og nå har altså sønnene overtatt.

Flere lærlinger har vært innom bedriften siden oppstarten. I dag har de to lærlinger i skogsmaskinene og én mekanikerlærlinger. I tillegg tok Knut Roars stesønn, Kevin Skoglund Johannessen (19), nylig fagbrev som skogsoperatør, men er nå i førstegangstjenesten.

Det er såpass mange i bedriften at vi tar dem punktvis:

• Knut Roar Aaberg (50) kjører hogstmaskin og lassbærer.
• Erik Arne Aaberg (40) er daglig leder og verkstedansvarlig, i tillegg til å kjøre skogsmaskin et par dager i uka og gravemaskin ved behov.
• Engebret Aaberg (74) kjører lassbærer.
• Helge Breiseth (50) kjører lassbærer.
• Ola Kjetil Røe (62) kjører hogstmaskin og lassbærer.
• Knut Ødegårdstuen (42) kjører mest hogstmaskin, og er i tillegg arborist.
• Dag Klæboe (58) kjører lassbærer.
• Vilde Geirsdatter Komperud (24), lærling, kjører hogstmaskin og lassbærer.
• Dennis Kjensrud (snart 18), lærling, studerer ved Lena-Valle og kjører hogstmaskin og lassbærer.
• Audun Breiseth (18), mekanikerlærling.

Om noen år er trolig Knut Roars to sønner, Engebret (15) og Eivind (13), også med i bedriften.

– De er veldig ivrige og vil være med å jobbe i skogen. Hvor de har det fra, kan jeg ikke skjønne, sier Knut Roar ironisk.

− Kommer ikke ut av skogen

Engebret Aaberg var ikke gamle karen da han bestemte seg for at hun skulle drive skogsarbeid i hjemtraktene i Nord-Aurdal. Han startet med motorsag, og utvidet etter hvert med traktor, først en «Gråtass» (Ferguson TE20) og senere en MB Trac fra Mercedes-Benz (produsert fra 1972 til 1991).

– Far min startet som skogsarbeider da han var ungdom. Han drev med skiskyting, og på den tiden var det liksom opplest og vedtatt at alle skiskyttere var skogsarbeidere. Men han trivdes veldig godt med den jobben, og var også tidlig ute med å skaffe seg traktor med kran og henger. Han kjøpte sin første lassbærer, en Rottne-maskin, på begynnelsen av 1980-tallet, og var da blant de første som hadde en sånn maskin her i distriktet. Det var selvfølgelig stor stas for meg da jeg etter hvert fikk være med han på jobb, forteller Knut Roar.

Han legger ikke skjul på at han var veldig ung da han bestemte seg for å bli det han er i dag, takket være det faren drev med.

– Det var skogsarbeider jeg skulle bli. Jeg pleier å si at jeg fikk i meg for mye kvae da jeg var liten. Jeg er så miljøskadet at jeg bare vil være i skogen og ikke komme ut av den igjen. Sannheten er at jeg elsker denne jobben. Jeg synes jeg har det helt utmerket, og det er viktig å få med at firmaet består av en kjempefin gjeng med gode og flinke kolleger. Man er helt avhengige av å ha gode folk, og det er vi så heldige at vi har mange av. Og vi trives veldig godt sammen, sier Knut Roar.

Pendler mellom Innlandet og Valdres

Dag Klæboe er en av kollegene som gjerne skriver under på at det er fint å jobbe i Aaberg Skogsdrift. Trønderen, som ble valdresing for mange år siden, har hatt mange ulike jobber i løpet av sitt yrkesaktive liv. Han er ikke i tvil om hvor han liker seg best.

– Her. I skogen. Vi er et sammenspleiset team som har det utrolig fint sammen. Vi liker arbeidet og å være ute i naturen. For meg er det 80 prosent kos, noe som må være en god prosentandel uansett hvilken jobb man har. Jeg har bare vært med i litt over ett år, men jeg følte meg inkludert fra første dag. Jeg ville ikke byttet ut jobben som lassbærerfører med noe annet, fastslår han.

Vilde Geirsdatter Komperud er enig i beskrivelsene. Lærlingen tar utdanningen sin på deltid. Det innebærer at det tar litt lengre tid før hun blir ferdig, men til neste år skal hun ta fagbrevet.

KJØRER MYE SAMMEN: Dag Klæboe og Vilde Geirsdatter Komperud da de skulle sette i gang med en hogst ved Hippesbygdi i Nord-Aurdal i mars.

– Jeg liker meg aller best ute i skogen. Da er jeg i mitt ess. Og jeg kunne ikke fått en bedre lærebedrift. Jeg bor på Koppang, men pendler mer enn gjerne hit for å jobbe, fastslår Vilde.

Hun kjører for det meste den flunkende nye hogstmaskinen, men har også hatt sine timer i lassbæreren.

− Jeg liker best å hogge, men jobben med rydde og stable tømmer er fin den også, fastslår 24-åringen, som i 2021 ble kåret til årets lærling av Velg Skog og MEF Skog.

STORTRIVES I HOGSTMASKINEN: Vilde bak spakene og PC-en i den nye hogstmaskinen til Aaberg Skogsdrift.

− Unikum som mekaniker

Knut Roar Aaberg kjøpte sin første hogstmaskin i 1990, og har jobbet i skogen siden da, med andre ord i mer enn 30 år. Han har jobbet sammen med faren i alle år. Og i nesten alle år har han også jobbet sammen med kompisen Helge Breiseth, som ble med fra 1991.

− Helge er et unikum innen mekanikk. For han er ingen mekaniske utfordringer umulige. Han kan fikse alt med smarte og finurlige innretninger. Hvis han sliter med å finne en løsning, gir han seg ikke før han finner ut av det. Det er hans sønn, Audun, som er mekanikerlærlingen i firmaet, og Audun er sin far opp av dage når det gjelder mekanikk og smarte løsninger, fastslår Knut Roar.

– Når det gjelder Helge og Ola Kjetil, utgjør de et lag med enormt med kunnskap og erfaring. Ola Kjetil har og drevet mange år i skogen, med traktor og henger, og med egen hogstmaskin og lassbærer. Han har prøvd forskjellige yrker, som mange av sjåførene våre, men kom tilbake til skogsarbeidet. Disse to er så gode på å finne løsninger, få til produksjon under vanskelige forhold og holde kvaliteten på alt de gjør, at Erik Arne sin jobb stort sett er å skaffe diesel, deler og transport. I tillegg til å gi dem litt støtte på datateknikk, legger Knut Roar til.

Erik Arne Aaberg er ti år yngre enn sin storebror. Han tok utdanning innen mekanikk, og senere som maskiningeniør. Han jobbet en del år i anleggsbransjen − blant annet med å kjøre bulldoser i forbindelse med vei-, tunnel- og flyplassprosjekter − før han vendte hjem til Valdres for å jobbe i skogen. I dag har Erik Arne det daglige og faglige ansvaret, i tillegg til at han både jobber på verkstedet og ute i en av de fire skogsmaskinene eller to gravemaskinene selskapet har.

− Vi utfyller hverandre veldig godt med den kunnskapen og erfaringen vi har i selskapet, mener Knut Roar.

FIKSER OG TILRETTELEGGER: Erik Arne Aaberg er altmuligmann i selskapet. Han kjører maskinene når han har tid og mulighet, er verkstedansvarlig, fikser datating, ordner med transport og leverer drivstoff og utstyr når det trengs. Her klatrer han opp i den nye Ponsse-høgger'n med Vilde for å oppdatere kontroll-PC-en med nye apteringsfiler. Vilde blir med for å lære hvordan det gjøres.

Forlot barnehagen for å hogge

Aaberg forteller en historie om da Knut Ødegårdstuen gikk i barnehagen der han vokste opp, det vil si i Snertingdal i Gjøvik kommune en gang på 1980-tallet. En dag var Knut og en kamerat plutselig borte fra barnehagen, og det ble naturligvis leteaksjon med tilhørende ståhei. Politiet ble tilkalt, og folk lette både høyt og lavt etter de to guttene. Ingen så for seg at de var i skogen for «å hogge ved», som de forklarte da de kom til rette helt av seg selv da det begynte å skumre.

− De hadde dratt hjem til Knut, hentet sag og øks og dratt til skogs for å jobbe. Jeg vet ikke med kameraten, men Knut hadde i hvert fall ingen interesse av å være i barnehagen. Han ville heller hogge trær, og det har han altså gjort siden han var en guttunge, forteller Knut Roar og ler.

HOGSTMASKINFØRER, MASKININGENIØR, ARBORIST OG FJELLKLATRER: Knut Ødegårdstuen trives både i skogen og i høyden. Foto fra Facebook-siden til Climb Norway

− Jeg tør påstå at alle i firmaet må ha omtrent like mye kvae i blodet. Vi er oppflasket til denne jobben, og vi er overmåtelig interessert i skogsarbeid alle sammen, konkluderer han.

De har også fått god erfaring med å jobbe i det bratte terrenget det som regel er i skogene i de fire nordligste Valdres-kommunene – Nord-Aurdal, Vestre Slidre, Øystre Slidre og Vang – der de har alle sine oppdrag.

– Jeg har vokst opp med dette terrenget, og er vant med det. God planlegging og gode basveier er viktig. Det handler særlig om å få krysningspunktene til å holde og å velge krysningspunkt som gir minst mulig belastning. Vi unngår å skape hjulspor og nye vannveier ved å krysse vannveier og turstier der det er best egnet, i tillegg til å bygge klopper, ta med nok bar til de bløteste partiene og legge ut skytematter til å kjøre over der det er nødvendig. Gravemaskin er også en nøkkel enkelte steder og til enkelte tider av året, som nå i vårløysinga. Vi har to gravemaskiner til disposisjon, og det gjør ikke noe at den ene står i beredskap i nærheten hvis vi holder på et sted der vi vet at det kan bli behov for å gjøre opprettingsarbeid, sier Knut Roar.

Fra Rottne til ØSA til Ponsse

Med fire maskiner og ti stykker som kan kjøre dem, sier det seg selv at de har skiftjobb. I tillegg jobber noen av dem deltid fordi de ønsker det selv.

Når de sitter i en av skogsmaskinene, er det bare ett valg på maskinens merke. Det går kun i Ponsse hos Aaberg Skogsdrift AS. Sånn har det vært siden 1996.

− Jeg hadde først en Rottne, og så en hogstmaskin fra ØSA. Fy faen som jeg skrudde på den siste. Jeg hogget og skrudde, hogget og skrudde. Jeg tror minst 40 prosent av tiden gikk med det til å skru. I 1996 kjøpte jeg de to skogsmaskinene til en annen hogstentreprenør her i Valdres. Han skulle avvikle selskapet sitt, og lurte på om jeg ville kjøpe de to Ponsse-maskinene hans. Det sa jeg ja til. Da jeg begynte å bruke dem, oppdaget jeg en vesentlig forskjell fra ØSA-maskinene. Det var rett nok bare én forskjell, men den var veldig viktig for meg, nemlig at jeg sluttet å skru. Det var ikke behov for det, maskinene bare gikk uten at det var behov for å reparere noe hele tiden. Det er årsaken til at jeg har holdt meg til Ponsse siden den gang, fastslår Knut Roar Aaberg.

Vi får tro ham på det, selv om diskusjonen om beste merke neppe kommer til å ta slutt.

– Målet er å bytte ut én maskin i året, slik at vi har hver enkelt maskin i fire år. Men de holder selvfølgelig god stand i lang tid etterpå, legger aurdølen til.