Publisert

Av Bjørn H. Pettersen

Ulvelav, druelav, lys og mørk brannstubbelav, kelolav, kelohvitkjuke, furufåresopp, furuskjell, furuplett, hornskinn, taigapiggskinn og Leptochidium crenatulum. (Den siste er en kritisk truet lavart uten norsk navn.)

RELATIVT SJELDNE ARTER: Fra øverst til venstre og med klokken: ulvelav (nær truet), kelolav (nær truet), mørk brannstubbelav (sårbar) og hornskinn (sårbar). Sistnevnte (nederst til venstre) kan minne om størknet kvae. Alle bildene er fra et møte med befaring i Skurdalen 27. mai. Foto: Bjørn H. Pettersen, Viken Skog

Den som har kunnskap og leter, finner. Særlig når området er stort, har stor andel gammel naturskog og huser naturtyper som er relativt sjeldne her i Norge. I tillegg er det ganske lenge siden forrige gang det var hogst i store deler av området med sandfuruskog og gammel, høyereliggende furuskog i Skurdalen i Hol kommune og ved Pålsbufjorden i Nore og Uvdal kommune. Naturlig nok, ettersom det vokser sakte så høyt over havet, mellom 750 moh. og oppimot 1000 moh.

I dette området vurderes det både hogst og frivillig vern. I slutten av mai var ansatte i Viken Skog, SB Skog og de to kommunene med på et møte der artsmangfold og økonomiske muligheter for skogeierne sto på agendaen. Møtet besto også av befaringer i området, der biolog Sigve Reiso i Biofokus var invitert med som fagmann og veiviser.

MØTE OM SANDFURUSKOG: Viken Skogs ansatte, blant dem biolog, skogbruksledere og rådgivere som jobber med frivillig vern, utgjorde flertallet av dem som deltok på møtet. Skogbrukssjefen i Hol, Tin Are Linderud, skogbrukssjefen i Nore og Uvdal, Håvard Kjøntvedt, og skogeieren Ole Erik Aasen var også til stede. Sigve Reiso (lengst til venstre) fra Biofokus var spesielt invitert for å fortelle om arbeidet med artsregistreringer og å vise eksempler.

Langdryg prosess

Anders Wåla, Elling Tryterud og Svein Ekanger jobber med frivillig vern av skog i Viken Skog. Ganske ofte er jobben deres utfordrende. Og prosessen med frivillig vern er nesten alltid langdryg fra oppstart til vernevedtak.

I forbindelse med frivillig vern er kartlegging av arter, natur og naturtyper viktig. Det er også et komplisert og tidkrevende arbeid. Hittil er 4,1 prosent av Norge kartlagt ved naturtypekartlegging. Kartleggingen tinges av det offentlige, i regi av Miljødirektoratet. Dette gjøres hovedsakelig for å få kunnskap om hvilken natur vi har i et område, og hovedmålene er å bedre utviklingen til truede arter og ivareta et mangfold av naturtyper.

Naturtypekartlegging er ikke enkelt, ei heller uten kontroverser: Les mer her.

Det er også verdt å nevne at store deler av skogen i Skurdalen er vernskog, det vil si høyereliggende skog. Vernskogen skal først og fremst verne annen skog – men også nedenforliggende bebyggelse, infrastruktur og dyrket mark – mot ras, flom, steinsprang og andre naturskader.

SKURDALEN: Dronebilde over Rambergvatnet, i retning vestover.

Arter og naturtyper

Når det gjelder miljøregistrering og naturtypekartlegging, er Biofokus blant aktørene som har mange slike oppdrag. Skurdalen er ikke naturtypekartlagt, men frivillige har registrert arter i området. Funnene er lagt ut på nettsiden Artsobservasjoner.no. Alle registreringene blir tilgjengelige i Artsdatabankens Artskart og i Kilden, NIBIOs hovedkartløsning. Disse kartene bruker blant andre Viken Skog i forbindelse med planlegging av hogst.

– Når det i et skogområde er flere registreringer av arter som er truet eller nær truet, er det et krav i Norsk PEFC Skogstandard om at vi undersøker området nærmere. Det samme gjelder for truede naturtyper og nasjonalt og regionalt viktige naturtyper. Her i Skurdalen, ved innsjøene Rambergvatnet og Pålsbufjorden, er det gjort mange registreringer av truede arter, i tillegg til at vi har naturtyper som er nasjonalt viktige, fortalte Anders Wåla på møtet som fant sted 27. mai.

RÅDGIVER: Anders Wåla jobber med frivillig vern i Viken Skog.

Skogbruket skal ta hensyn

Alle de nevnte artene øverst i teksten er å finne i Skurdalen, ifølge Artskart og Kilden, og alle disse artene er truet eller nær truet. Mange av dem er så små at du må ha lys og lupe for å se dem.

– At de er små, gjør dem ikke mindre viktige. Vi må ta vare på alle artene. Skogbruket skal ta særlige hensyn fordi mange av artene lever i skogen, noe som gjør at også mange av de truede artene lever i skogen. Samtidig skal vi ivareta skogeiernes interesser, konstaterer Anders Wåla.

Han legger til at de overordnede spørsmålene er: Hvor kan vi ha hogst? Og hvor bør vi la det stå urørt?

– Derfor hadde vi invitert Sigve Reiso fra Biofokus til å gi oss et innblikk i hva han ser etter når han er på befaring, og hvilke miljøkrav de mest truede artene våre har til skogen. Det ble også diskutert hvordan ulike skogbruksmetoder påvirker artsmangfoldet og hvordan fremtidens skogbruk bør utvikles for å ta vare på tømmerressursene og artsmangfoldet. Et annet viktig poeng er diskusjonen om hvordan man bør drive skogbruk og annen skogskjøtsel i et område som har mange særegne miljøkvaliteter, forteller Wåla.

VERN ELLER BRUK?: En bit av sandfuruskogen i den nordøstlige dalsiden i Skurdalen.

Høy terskel for frivillig vern

Fordi skogbruket skal ta flere hensyn – til den økonomiske interessen for skogeierne, til det biologiske mangfoldet og til skogens nytte for klimaet og vern mot naturskader – blir det ofte en avveining som må gjøres i hvert enkelt tilfelle og på hver enkelt skogeiendom.

– Det er hovedsakelig to problemer som oppstår når det er registrert truede arter, truede naturtyper eller viktige naturtyper i et område. Det ene er at det ofte er én eller noen få skogeiere som får eller kan få en innskrenket mulighet til å gjennomføre hogst. Det andre handler om frivillig vern. Myndighetene har nemlig satt en høy terskel for hvilke miljøverdier det skal være i et skogområde for at det skal resultere i frivillig vern, opplyser Anders Wåla.

Ønsker andre typer tilskudd

Frivillig vern av skog gir en engangsutbetaling til skogeieren for at området blir naturreservat. Det betyr at det ikke skal være hogst der, men aktiviteter som jakt og fiske er som regel videre tillatt. Vernet gjelder i utgangspunktet for all fremtid.

– Uten frivillig vern, men med hogstbegrensninger, blir det fort en økonomisk byrde for skogeieren. Det må være mulig å ha en debatt om det også, synes jeg, sier Wåla.

At debatt er viktig, er Sigve Reiso enig i. I likhet med blant andre Skogeierforbundet og skogeiere som står i kø for å få skogområder vernet, mener han også at potten til skogvern bør økes, spesielt nå, fordi mange viktige områder er på vent.

– I tillegg kunne det vært andre incitamenter for skogeierne enn slik som tilskuddsordningene er tilrettelagt i dag. Det kunne for eksempel vært tilskudd til annen skogskjøtsel, som lukkede hogstformer eller uttak av enkelttrær. Hvis vi også sørger for dannelse av ulike former for død ved i skoger som i dag er ensartet og ulevelige for krevende gammelskogsarter, kan artene også bruke hverdagsskogen i større grad. Samtidig må vi ta vare på de viktigste arealene for biologisk mangfold i nøkkelbiotoper og verneområder, som spredningskilder. Da er vi på sporet av en skogforvaltning som i større grad legger til rette for artsmangfoldet, sa Sigve Reiso på møtet i Skurdalen.

BIOLOG: Sigve Reiso i Biofokus kan mye om de truede og sårbare artene i skogen.

Da skogbrann var vanlig

Reiso fremmet også forslag om å innføre støtteordninger til kontrollert skogbrann etter et hogstinngrep i furuskog. Dette vil kunne hjelpe artsmangfoldet og samtidig kunne gi god foryngelse for fremtidig virkesproduksjon. Brann kan også skade levende trær, som gjør at veksten stagnerer og trærne kan bli veldig gamle. Alternativt kan man på annen måte skade enkelttrær for å få den samme effekten. Dette er viktig fordi mange arter i furuskogen er avhengige av gamle trær og død ved av gamle trær, understrekte Reiso.

Sjeldne arter i skogen kan bruke mellom 100 og 200 år på å tre frem og etablere seg. I de «særeste» tilfellene er de avhengige av brann eller et tre som har stått og sturet i årtier etter brann eller annen skade. Mørk brannstubbelav er et eksempel på det. Lavarten vokser på brent furuved. Der etablerer den seg om lag 100 år etter at brannen herjet og lagde brannskorper på stubber og trær.

– Slike «sære» arter var sannsynligvis vanlige før, fordi skogbranner var en hovedårsak til påvirkning i skogen. Etter at menneskene begynte å høste av skogressursene og bekjempe skogbrann, har disse artene blitt gradvis mer sjeldne. Skal disse artene overleve, må man ta vare på noen større områder enn enkelte nøkkelbiotoper og naturreservat her og der. Det trengs en kontinuitetsskog der det er plass til at naturlige prosesser får virke og der livsmiljøet til artene er til stede kontinuerlig og i rimelig nærhet til hverandre. Mange gammelskogsarter, som den nevnte brannstubbelaven, bruker lang tid på å etablere seg, og mange har kun effektiv spredning på noen få meter, sa Sigve Reiso.

BRANNPÅVIRKET: Stubben viser tydelige tegn på skogbrann, og det er regnet ut at den siste brannen fant sted her for cirka 80 år siden, under andre verdenskrig.

700 år gammel dødved

Reiso har kommet frem til at enkelte av trærne som i dag står som døde spir eller ligger som grå kadaver i skogbunnen i furuskogen i Skurdalen, spiret før svartedauden. De har synlige spor etter å ha vært utsatt for flere skogbranner i løpet av århundrenes løp. Mange av de døde trærne – både læger (liggende døde) og gadd (stående døde) – er knallharde til tross for at de trolig har vært døde i lang, lang tid.

– Disse trærne er næring eller boplass for en lang rekke arter, og de er svært viktige for det biologiske mangfoldet. Fordi trærne vokser så sakte her i høyden og har opplevd små skader etter flere branner, utvikler det seg tette årringer og kjerneved, malmfuru, som gjør dem steinharde lenge etter at de dør. Det betyr at nedbrytningsprosessen varer enormt lenge. De sjeldneste artene oppstår ofte i gadd eller læger med malmfuru, fortalte han.

ULVELAV: En gadd, som åpenbart har en svært solid kjerne med malmfuru, har ulvelav fra roten og langt oppover stammen. Treet har stått noen århundrer ved Rambergåi.

– Noen arealer må stå urørt

Anders Wåla og de andre som var til stede på møtet, syntes det var interessant å se nærmere på mangfoldet av arter Sigve Reiso og andre hadde kartlagt i 2022 og 2023. Et område ved Rambergåi, elvestryket som fører vann fra Rambergvatnet til Pålsbufjorden, hadde blant annet en rik forekomst av ulvelav. Arten trives best på furugadd og døde greiner på gamle furutrær.

At naturen er fantastisk, er det ingen tvil om, konstaterer Anders Wåla.

– Vi må akseptere at noen arealer er så spesielle at de må stå urørt. I tillegg må vi tenke nytt, eller rettere sagt gammelt, ved å se på hvordan skogene ble drevet før. Vi må ha mer av de selektive hogstene, som småflater og plukkhogst. Og vi bør sette igjen gamle og mindreverdige trær som kan bli ordentlig gamle, sier Wåla.

ØRSMÅ ARTER: Her er det skogfaglig rådgiver Jostein Andersen som tar en kikk i lupen Sigve Reiso alltid har med seg på tur.

Frykter lang verneprosess

Wåla tviler på at skogbrann blir et nytt tiltak under skogkultur, men understreker at skogbruket også bør ha en nysgjerrig tilnærming til det hvis det offentlige ønsker å bidra med både midler og brannkontrollering. I fjor ble et naturreservat utvidet i Aurskog-Høland nettopp for å legge til rette for artene som trives i brannpåvirket skog.

– Før ble det hogd litt hvert år på de fleste eiendommene. I dag hogges det større arealer hvert 5. til 10. år. På de laveste bonitetene bør det kanskje vurderes å gå bort fra store, åpne flater. Dette vil bli en utfordring i planlegging og fremdrift, men kan virke positivt med tanke på hvilke arealer vi får drive skogbruk på, sier Wåla.

Han ser gjerne nærmere på frivillig vern av skog i Skurdalen. Han antar også at noen flere områder blir avsatt til nøkkelbiotoper fordi de har viktige miljøverdier.

– Nøkkelbiotoper kan vi sette av raskt, men det vil ikke gi noen som helst form for økonomisk gevinst for skogeierne. Det vil derimot en prosess med frivillig vern gjøre, men hvor lang tid vil det ta? Jeg frykter at det vil ta mange år. Slike prosesser i naturtyper med nasjonal verdi burde kunne gå raskere. Samtidig mener vi i skogbruket at det bør være forståelse for at skogeierne ønsker hogst utenfor vernede områder, konkluderer Anders Wåla.

Noen fakta:

  • 60 prosent av alle artene lever i skog, mens 48 prosent av de truede artene har skogen som habitat.
  • På den nordøstlige dalsiden av Skurdalen er sandfuruskog den utbredte naturtypen. Denne naturtypen er klassifisert som nær truet og nasjonalt viktig. Mange sandfuruskoger befant seg opprinnelig på moer som i dag er nedbygd, for eksempel militæranlegg og sentrum i tettsteder.
  • Sandfuruskog er hovedsakelig å finne i fylkene Finnmark, Buskerud og Innlandet (både Oppland og Hedmark).
  • Noen verneområder med sandfuruskog er Hvaler prestegårdskog naturreservat (Hvaler), Melåsmoen naturreservat (Elverum), Viulkastet naturreservat (Ringerike), Kjøremslia naturreservat (Nord-Fron), Latharimoen naturreservat (Alta) og Anárjohka nasjonalpark (Kautokeino og Karasjok).
  • Vernskoggrensene i Skurdalen ligger på mellom 800 og 900 meter (litt høyere i den nordøstlige dalsiden enn i den sørvestlige).
  • Skogbruksloven har en egen bestemmelse om vernskog (se paragraf 12). I det praktiske skogbruket innebærer det en begrenset størrelse på hogstflater i vernskogen.

SANDFURUSKOG: Fra den nordøstlige dalsiden i Skurdalen, ved Rambergvatnet og Pålsbufjorden. Det hvite på bildet er mose, ikke snø.