Av Bjørn H. Pettersen
De fleste skogeiendommene i Norge har gått videre i familien, fra generasjon til generasjon. Hos mange skogeiere er det fortsatt et sterkt ønske at en sønn eller en datter skal overta eiendommen. Det er heller ikke uvanlig at tømmerhøggerne ønsker at både firmaet og yrket skal gå i arv.
Det finnes flere eksempler på at den yngste i hogstlaget jobber sammen med både far og bestefar. Faren startet gjerne karrieren på 1980-tallet, og bestefar på 1950- eller 1960-tallet. Så er tilfelle for Vilde Langvandsbråten (24), som jobber med far og bestefar, henholdsvis Ottar (50) og Kjell (83).
Et annet eksempel er Eivind Gullingsrud (21), som jobber med far Torgeir (53) og bestefar Sverre (76) i Gullingsrud Skogsdrift i Nesbyen. Et tredje eksempel er Anders Bottolfs (76), som jobber med sønnen Kjetil (46) og barnebarnet Andreas (20) i Bottolfs Skogsdrift i Numedalen.
Gullingsrud og Bottolfs skal vi møte i senere reportasjer her på Viken Skog.
Nå skal vi først en tur til Noresund, deretter til Veme og til slutt til Heier i Gran.
SE VIDEO: Vi har snakket med flere entreprenører der far jobber med en sønn eller en datter. Foto og redigering: Egil Granum, Viken Skog
***
Sju dager i en lassbærer
Han var bare 19 år da han ble far, og Frode Kjernaas (46) tøyser med at «guttungen nå har tatt ham igjen i alder».
– Jeg pleier å si at jeg er glad jeg aldri ble eldre enn 22.
Smilet ligger alltid på lur hos Frode, og det er kort vei fra smil til latter. Han har et skråblikk på det meste – morsomme småhistorier der selvhøytideligheten er fraværende.
Men jobben som hogstmaskinfører gjør han med aller største alvor. Og bortimot 25 år med lærdom fra skogen går nå i arv til Ole Guttorm Kjernaas (26).
FAR OG SØNN: Frode Kjernaas og Ole Guttorm Kjernaas.
Vi møter dem i dalsiden over Noresund, nærmere bestemt 400 meter over havet. Derfra har de utsikt over Krøderen og skibakkene i Norefjell på den andre siden av innsjøen. Bak der igjen – i Eggedal – bor far og sønn Kjernaas i hver sine hus. Men de jobber naturlig nok ikke bare i den dalen hele året.
– Det blir jo en del reising, ja. Sånn er det bare. Når vi er her, er det såpass nært at vi reiser hjem om kveldene. Men sånn blir det bare tull av. Jeg har jo noen husprosjekter, men får ikke gjort så mye med det som jeg vil om kvelden. Og så blir det litt for kort dag her med hogsten. Nei, det blir bare roteuker av sånt, sier Frode og ler med sin smittsomme latter.
Det hender ofte i løpet av året at han er såpass langt hjemmefra at han hekter campingvogna bakpå bilen når han drar til skogsområdet som skal hogges. Og én gang var han så langt inne i skogen med lassbæreren at han både jobbet og sov i den.
– Det var midt på vinteren, kaldt og mye snø. Jeg var langt oppi skogen, og det var mye jobb. Da fant jeg ut at det var like greit å bare jobbe og sove, og sånn ble det i sju dager. I en lassbærer er det jo god plass på gulvet, forsikrer Frode med et overbevisende smil.
Hver sin maskin, hver sin vogn
I dag kjører Frode hogstmaskin, mens sønnen kjører lassbærer. For Ole Guttorm var det ingen selvfølge at han skulle havne i samme yrke som faren sin.
– Det var ikke noe jeg hadde planlagt, det var mer tilfeldig. Jeg jobbet med graving tidligere, og da muligheten dukket opp, tenkte jeg at jeg kunne prøve. Nå trives jeg veldig godt med denne jobben. Den store forskjellen er at det er mye mer å forholde seg til som gravemaskinfører, særlig i et tettbebygd område. Her ute i skogen er det bare sette seg i lassbæreren og arbeide. Vi tar naturligvis våre forholdsregler og har standarder å følge, men det er enklere. Det går litt av seg selv, fastslår Ole Guttorm.
Han har jobbet seks år sammen med faren. Samarbeidet går fint, forsikrer han.
– Det hender at vi sier fra til hverandre dersom det er noe vi ikke er fornøyd med, men for det meste er det god stemning. Vi sitter jo i hver vår maskin, sier Ole Guttorm og ler.
MODELLER I SKOGEN: Far og sønn Kjernaas kunne gjort seg som modeller, selv om det nok hadde blitt en lang prosess med å overtale dem til det.
Frode rister på krøllene på spørsmål om de spiser middag sammen i campingvogna.
– Vi har hver vår campingvogn, vi.
For det blir sjelden felles middag. De har behov for «egentid» og egen «sfære», uten at far og sønn Kjernaas bruker akkurat de ordene. Det er underforstått at de ikke sitter og spiller kort og løser verdensproblemer sammen til kvelden kommer.
– Vi har et veldig godt forhold, men vi trenger jo ikke å gå oppå hverandre. Det er nok at vi jobber sammen. Jeg trives i hvert fall godt med å jobbe med pappa, og jeg tror han synes det er greit, han også, sier Ole Guttorm og smiler.
***
Oppslukt av store maskiner
HØSTLIG PÅ VEME: Det hadde styrtregnet natten før disse bildene ble tatt da Ottar og Vilde Langvandsbråten jobbet langt inne i skogen omtrent midt i Ringerike kommune.
Over til Gardhammar på Veme. Der kjører Ottar og Vilde Langvandsbråten hver sin lassbærer. Ottars far, Kjell, skal rette opp spor med gravemaskin når hogsten er ferdig. De jobber sammen med hogstmaskinfører Dag Martin Herrman i Ask Skogsdrift.
Ottar begynte tidlig å jobbe med sin far, og han var bare 17 år da han startet å arbeide fulltid som skogsarbeider – først med motorsag, noen år senere i en lassbærer.
− Jeg visste vel ikke om noe annet yrke, sier Ottar og smiler.
At datteren Vilde valgte samme yrkesvei, var ikke noe han oppfordret til. Snarere tvert imot.
− Jeg prøvde nok mer å stagge hennes ønske om å jobbe i skogen, for det ønsket kom veldig tidlig, forteller han.
VILDE VILLE OPP I MASKINENE: Hun var ikke gamle jenta da hun begynte å klatre på maskinene som sto parkert på gårdsplassen hjemme, og etter hvert ble Vilde med far på jobb i skogen. Foto: Privat
Mens lillesøsteren var mer eller mindre uinteressert i skogsdriften til faren, var Vilde oppslukt av maskiner omtrent fra hun kunne gå. Hun ville være med pappa på jobb.
− Jeg tok henne med hvis jeg skulle ha en kort dag på jobb, og hun elsket det helt fra starten. Hun var med fra hun var et par år gammel. Da hendte det at hun sovnet på gulvet i lassbæreren. Det var nok duren fra motoren og vuggingen fra den rolige kjøringen som gjorde at hun sovnet. Jeg har nok litt av «skylden» for at hun jobber her nå, men hun hadde ikke blitt med som liten om hun ikke ønsket det selv, fastslår Ottar Langvandsbråten.
− Var jeg noen ganger redd når jeg var med? spør Vilde.
− Nei. Jeg tror ikke du hadde den forståelsen for å være redd. Det lå ikke til deg. Du var bare glad i å være ute og holde på med mye forskjellig.
MED PÅ JOBB: Vilde har hatt med Ronja på jobb hver dag siden hun fikk henne tidligere i år. Hunden, som snart er ett år gammel, er en blanding av border collie og husky.
Brakk armen første dag på jobb
Det står «Viken-Vilde» på hennes lassbærer fra Rottne. Tilnavnet fikk hun fra Viken Skogs kommunikasjonsavdeling da hun startet jobben med å kjøre tømmerstokker fra hogstfeltet til velteplassen. Hun styrte nemlig Viken Skogs nyopprettede Instagram-konto, og delte stort og smått fra arbeidshverdagen i et par år.
− «Viken-Vilde» har liksom fulgt med meg. Jeg synes det er morsomt, sier hun.
− Ja, det er bare jo artig, det, istemmer faren.
Vilde gikk på videregående på Hønefoss, og tok deretter ridelærerutdanning på Gjøvik. I dag kombinerer hun jobben som lassbærerfører med å være ridelærer på Jevnaker to kvelder i uka.
− Jeg brakk forresten armen den første dagen på jobb som lassbærerfører − ikke her i skogen, men på sprangridning senere på dagen. Både jeg og hesten falt etter at vi hadde hoppet over et høyt hinder. Da hesten reiste seg, tråkket den meg på armen. Jeg husker det gjorde så vondt at turen med ambulanse til sykehuset føltes som en evighet. Pappa hadde kjøpt inn en lassbærer som jeg skulle kjøre, men det ble en bratt start på jobb. Det var ikke akkurat optimalt, erkjenner hun.
− Men det viktigste var at det heldigvis gikk bra med deg. Det kunne jo gått mye verre. Du var vel tilbake på jobb etter et par måneder. Jeg må innrømme at jeg var litt usikker på om du ville tilbake, men det ville du, sier Ottar.
I dag trives de to godt sammen på jobb i hver sin Rottne-maskin − hun i den nyeste, han i den eldste. Snart skal hun over i en ny Komatsu-maskin, og da overtar Ottar den hun kjører i dag.
− Jeg overtar de gamle maskinene. Sånn har det blitt, smiler Ottar Langvandsbråten.
***
Overrasket over sønnens valg
OVER RANDSFJORDEN: I Fageraas Skogsdrift er det tre generasjoner i sving, men bare to da disse bildene ble tatt på Heier i Gran i starten av oktober. På bildet øverst til høyre har Ståle Fageraas sønnen Sondre på sin venstre side og svigersønnen Rune Stubberud på sin høyre.
Det er «vaktskifte» i åsene over Sløvika og den sørøstlige delen av Randsfjorden. Ståle Fageraas (55) skal i et ettermiddagsmøte, og sønnen Sondre Fageraas (33) har tatt turen fra sin hogstmaskin ved Mylla for å gjennomføre siste del av hogsten ved Heiertoppen i Gran kommune.
To lassbærere plukker opp etter at Ståle har hogget. I den ene sitter Johan Skagnes fra Hønefoss, og i den andre sitter Rune Stubberud fra Sundvollen. Rune er gift med Live Caroline Fageraas, datteren til Ståle.
Fageraas Skogsdrift ble etablert av Ståle i 1988. Før det jobbet han litt med sin far, Ole Henrik, som har arbeidet et helt liv i skogen. Han er 82 år og fortsatt aktivt med i skogsdriften. Tidligere i år lærte han Rune å arbeide med lassbærer.
− Far er så ivrig at han egentlig ikke hadde tid til å gi ham ordentlig opplæring. Han ble mer opptatt av å gjøre jobben selv enn å vise hva Rune skulle gjøre, sier Ståle og ler.
Da sønnen Sondre som 16-åring fortalte at han skulle ta skogfag på Saggrenda i Kongsberg kommune, kom det som en nokså stor overraskelse på Ståle. Inntil da hadde nemlig ikke Sondre vist noen særlig interesse for farens arbeid.
− Jeg og Live var ofte med pappa på jobb da vi var små. Da var vi ute hele dagen. Vi lekte, surra rundt og holdt fyr i bålet, smiler Sondre.
− Det var vel da interessen for denne jobben kom, helt sikkert mer ubevisst enn bevisst, fortsetter han.
MYE HUMOR PÅ JOBB: Ståle og Sondre Fageraas trives godt med å jobbe i skogen.
Fra shipping til logging
Sondre stortrivdes på Saggrenda, både med fagene og det sosiale ved å bo på internat. Som 18-åring var han klar til å begynne å jobbe sammen med faren, noe han nå har gjort i 15 år. De siste årene har de riktignok jobbet i hver sin hogstmaskin, som regel i ulike områder med hver sine oppdrag.
− Jeg synes det har vært veldig bra. Jeg trives i hvert fall veldig godt med jobben. Det er egentlig ganske sosialt fordi vi snakker så mye i telefon − hvis det er dekning der vi jobber, da. Det er jo ikke alltid det er det, påpeker Sondre.
TRE AV FEM I FAGERAAS SKOGSDRIFT: Ståle Fageraas, Sondre Fageraas og Rune Stubberud.
Han skal ha litt av æren for at svigerbroren Rune nå jobber i samme selskap. Det var han som introduserte Rune for søsteren Live Caroline. Det skjedde i Sydney i Australia da Sondre hadde tatt turen dit for å besøke søsteren sin, som studerte der. Det gjorde også Rune. I dag har Rune og Live Caroline to barn sammen.
I mars i år sluttet Rune i sin forrige jobb der han solgte shippingutstyr. Han angrer ikke på karrierebyttet fra shipping til å kjøre lassbærer.
− Jeg er så absolutt fornøyd, ja. Det var mye reising i den forrige jobben, mens her er det som regel kort vei til arbeid i omgivelser jeg trives godt i. Jeg jobbet med produksjon før også, men vi så stort sett bare tallene, produktene ble sendt til kjøper uten at jeg var involvert i den prosessen. Her i skogen har jeg direkte innflytelse på arbeidet vi gjør, og jeg ser tydelig jobben jeg har gjort i løpet av en dag. Det er noe jeg savnet i den forrige jobben, sier Rune.
− Selv om det går i ett her også, er det en egen ro i å jobbe i skogen. Og hverdagen er mer variert enn jeg trodde. Ingen skoger og ingen trær er like. Det er nye og interessante utfordringer hver dag, tilføyer 37-åringen, som snart skal prøve seg i svigerfarens nye tynningsmaskin.
Da er det duket for ny opplæring og nye utfordringer.
***
FAMILIEBEDRIFTER: Blant hogstentreprenørene er det mange eksempler på familier der far jobber med sønn eller datter. Fra venstre: Elling og Morten Husdal, Ole Guttorm og Frode Kjernaas, Vilde og Ottar Langvandsbråten og Ståle Fageraas med sønnen Sondre og svigersønnen Rune Stubberud. Bildet ble tatt på entreprenørsamlingen i Hønefoss i september.
