– Nei, det skal bli godt å komme hjem til et sted der det er ordentlig skog, fremragende folk og alltid frisk luft med en praktfull duft, kommenterer Harald Evju med glimt i øyet.
Han er lardøling på sin hals, noe han mener er så naturlig at det ikke er behov for å nevnes når man kommer fra det han urokkelig mener er Norges aller, aller fineste og beste sted.
– Du kan være glad du har fått sett litt mer av verden og lært litt av oss sandsværinger, sier Jan Westby med et stort smil.
HARALD OG JAN: De er enige om det meste, bortsett fra hva som er best av Lardal og Sandsvær. Harald til venstre og Jan til høyre.
Alltid moro på jobb
De befinner seg i en skog ved Hvittingfoss, knapt nok én kilometer fra grensen som skiller de to tidligere kommunene Lardal og Ytre Sandsvær. Likevel påstår Harald Evju at han har en smertelig lengsel etter å reise hjem – hjem til vakre Lardal, der solen alltid skinner og verden alltid smiler til deg.
Jan Westby, på sin side, mener at det ikke finnes noe bedre sted på jord å være enn der de er nå, på en ås ved Numedalslågen, på Kongsberg-siden.
Til de som ikke er lokalkjente kan det være greit å vite at Lardal, der Svarstad er «hovedstad», ble innlemmet i Larvik kommune i 2020. Ytre Sandsvær, der Hvittingfoss er «hovedstad», ble en del av Kongsberg kommune i 1964.
Du må velge om du vil tro på Harald eller Jan når det gjelder hvor det er best å komme fra og bo.
Harald Evju driver Lågen Skogsdrift AS sammen med sin yngste bror, Gunnar Evju. Jan Westby leier en lassbærer, og drar dit der han er ønsket. Han kjører gjerne etter en av de to brødrene, selv om de kommer fra det han mener er feil side av kommunegrensa.
– Vi fleiper mye og har en veldig god tone mellom oss. Gutta i Lågen Skogsdrift jobber hardt og godt, og det er alltid moro å være på jobb sammen med dem, sier Jan.
Maskin nummer 20.000
På tampen av 2023 ble Harald og Gunnar Evju invitert til Ponsse sin fabrikk i Vieremä, omtrent midt i Finland. Årsaken var at de hadde bestilt det som viste seg å være hogstmaskin nummer 20.000 av det som omtales som skogens konge: Ponsse Bear.
– Det er klart det var stas å få reise dit og få omvisningen i fabrikken. De hadde fått malt på et fint bjørnemotiv i fronten og et annet på venstre side av motoren. Det skal visstnok være den eneste maskinen som har disse motivene. Det er selvfølgelig også litt flaut å ha disse to bjørnemotivene som den eneste i verden, men jeg gjemmer meg i skogen, så det er nesten ingen som ser dem, smiler Harald.
PONSSE BEAR: Bjørnemotiv i fronten ...
... og på venstre side.
Da det i januar i fjor ble kjent at Ponsse Bear nummer 20.000 skulle til Norge, uttalte Tom Sundby, selger hos Ponsse, følgende:
– Jeg tror Harald er nordmannen som har hogd mest tømmer i arbeidstiden. Han har hogd mellom 1,1 og 1,2 millioner kubikkmeter så langt.
Det var for ett år siden. Det har blitt noen kubikkmeter etter det også.
SE VIDEO: Harald Evju forteller her om maskinen i en video laget for Ponsse i 2024.
Da bremsene sviktet
At Jan Westby står her den dag i dag – eller sitter, som han gjør når han kjører lassbærer i skogen og traktor hjemme på gården – skyldes blant annet flaks, akrobatikk, snarrådighet, overlevelsesinstinkt og rask reaksjonsevne.
Den ene gangen han så vidt overlevde, var da bremsene på lassbæreren sviktet i en bratt skråning i nærheten av et 10–12 meter høyt stup. Lassbæreren var nesten fullastet. Jan hadde ryggen vendt mot veien som han skulle kjøre opp og ut, og drev på med å lesse de siste tømmerstokkene før han skulle snu stolen og kjøre lassbæreren oppover skråningen igjen. Dette var på starten av 1990-tallet – i en skog i Sandsvær, nærmere bestemt mellom Komnes og innsjøen Hajeren.
– Vi holdt på med tynning, så jeg svingte naturligvis krana forsiktig for å unngå å komme borti trærne som skulle stå igjen. Plutselig så jeg gjennom sidevinduene at trærne begynte å bevege seg utenfor hytta. Da skjønte jeg raskt at jeg var på vei nedover mot stupet. Det nyttet ikke å dra i spaken som man slo av og på bremsen med. I all hast forsøkte jeg å slå på knappen som satte maskinen i gir, men i farta fant jeg ikke den lille knappen under armlenet. Jeg klarte heller ikke å snu stolen rundt, så da var det bare én ting å gjøre. Det var bare å komme seg ut, forteller Jan.
EN TØFF OPPLEVELSE: Jan Westby minnes svært godt da bremsene sviktet på lassbæreren for litt over 30 år siden.
Hoppet ut av hytta
Men det var ikke bare, bare å komme seg ut av en lassbærer i fart – feilvendt i forhold til kjøreretningen og med trær som gled forbi i et tempo som var altfor raskt til å bli sittende for lenge å fundere over livet.
– På ett eller annet vis klarte jeg å åpne døra, dra meg ut på magen og hoppe ut av lassbæreren over det venstre forhjulet. Jeg landet tre meter oppe i en tørrgran og datt videre ned mot bakken idet jeg så at lassbæreren trillet utenfor stupet. Sikkerhetsvinduene spratt ut av hytta da den traff bakken, og maskinen ble liggende på halen en stund mot noen grantrær. Etter hvert ga trærne etter mens maskinen trillet rundt og havnet på taket. Den ble liggende med de seks hjulene vendt oppover, med to–tre grantrær oppå seg, forteller han.
Det første han tenkte på var å få stoppet motoren, men det var vanskelig å komme seg ned dit lassbæreren lå på hodet. Han klarte det etter mye om og men.
De måtte ha inn gravemaskin for å lage vei ned til lassbæreren. Da de etter hvert fikk den på hjulene igjen, så de at hytta var tredd som en alpelue nedover kroppen på maskinen. Stolryggen stakk opp ut gjennom et sidevindu.
– Jeg husker at dette skjedde i slutten av mai eller begynnelsen av juni. På den tiden pleide vi å ta to–tre ukers pause i vårbløyta, og jeg hadde akkurat hatt lassbæreren hjemme for å fikse litt på den og gjøre den gullende ren. Takstmannen som takserte skadene sa at det var det flotteste vraket han noen gang hadde sett, sier Jan Westby og ler.
Da lassbæreren brant
Den andre gangen han måtte komme seg ut av lassbæreren i full fart, var noen år senere, også det i Sandsvær. Da sa det plutselig «poff» under gulvet i hytta. Årsaken var trolig at det automatiske brannslukkingssystemet slo seg på, men Jan trodde først at det var en hydraulisk slange som røk.
I ettertid viste det seg at brannen skyldtes noen ledninger som var lagt feil, over hverandre, noe som etter hvert skapte gnisninger, omtrent som ved sveising. Det førte til brann i flere lassbærere av samme type, men det ante ikke Jan da brannen oppsto i hans maskin.
– Jeg stoppet med det samme og åpnet døra. Før jeg kom meg ut for å sjekke, hørte jeg et nytt «poff». På et blunk slo flammene opp fra under maskinen, ut fra begge sidene av motoren og opp foran ruta, forteller Jan Westby.
Han hoppet ut og ned på bakken og kom seg bort til et håndtak som utløste brannslukking, uten at han da visste at det trolig allerede var utløst. Deretter løp han bort for å slå av hovedstrømmen. Da det var gjort, kom han på at han skulle ha tatt med seg mobilen, som lå igjen inne i hytta. Det klarte han med et nødskrik.
– Det brant noe helt jævlig, men jeg ville ringe og varsle brannvesenet fordi det var tørt i bakken. Jeg fryktet et det skulle bli en større skogbrann. Problemet var at mobildekningen var elendig der vi holdt på.
Snartenkt, effektiv og kjekk
Harald Evju hadde fått med seg hva som skjedde. Han kjørte hogstmaskinen bort til lassbæreren i løpet av de sekundene Jan hadde løpt som en gal rundt maskinen og inn i hytta igjen.
– Jeg skjønte hvorfor han sprang rundt maskinen, nemlig for å prøve å minimere skadene. Men den dag i dag fatter jeg ikke hvorfor han løp inn i hytta igjen. Men så er sandsværinger noe for seg selv, smiler Harald.
Jan og Harald tømte to pulverapparater hver i forsøket på å slukke brannen, men det hjalp lite. Jan kastet seg derfor i bilen for å kjøre til et sted der det var mobildekning. Harald ble igjen for å gjøre det han kunne for å hindre skogbrann.
– Da brannmannskapet kom til, hadde Harald brukt tiden til å legge flere rotvelter mellom hytta og hengeren på den brennende lassbæreren. Det var både snartenkt og effektivt for å hindre at brannen spredte seg i terrenget rundt. Men nå skal jeg være veldig varsom med å gi ham for mye ros, sier Jan og ser på Harald.
– Det er bare sånn vi lardølinger er: snartenkte, effektive, smarte og kjekke, kommenterer Harald.
– Jeg sa ikke noe om smarte og kjekke, jeg, repliserer Jan.
– Nei, det vet jeg. Det er bare fakta som jeg la til, sier Harald til latter fra gjengen som er samlet i skogen.
MYE HUMOR: Det er alltid moro å møte disse guttene, sier skogbrukslederne Frode Rogstad og Victoria Ellingsen Aas. Fra venstre: Tor Sverre, Frode, Harald, Victoria og Jan.
