Av Bjørn H. Pettersen
Det er stille langs veien opp mot gården. Ingen kjøretøy å se, ingen kvitring å høre. Fuglene aner antakelig regn i lufta. De har åpenbart funnet seg et egnet skjul for det typiske novemberværet.
Først kom det mye snø, deretter mye regn. Igjen ligger et landskap i sin «yndigste» høstpryd: våt snø her og der, vannpytter overalt, sildrende bekker og bugnende grøfter, halvnakne løvtrær som strekker seg opp mot et lavt skydekke og en blanding av okergule åkrer, brunsvarte jorder og blekgrønne enger.
Plutselig bryter en hund landlig ro og fred med noen myndige bjeff.
− Makita!
Det er alt matmor Maud Klever Munthe trenger å rope fra trappa. Så blir det stille igjen.
Mye som måtte læres
Det er bare noen måneder siden Maud tok over familiegården sammen med sin samboer, Vegard Fjellner Johansen. Samlet er eiendommen på cirka 1200 dekar, og om lag 700 av det er skog. I fjøset har de opptil 540 slaktegriser om gangen.
− Det har vært en usedvanlig bratt læringskurve for oss. Vi kunne så godt som ingenting om grisehold og vi har hatt mye å lære om skogforvaltning, forteller Vegard.
− Jeg pleide å se inn i fjøset da jeg var liten, men det er omtrent det nærmeste jeg kommer noe erfaring med den jobben vi gjør der i dag, legger Maud til.
Faren hennes, Dag Ivar Munthe, døde brått da hun bare var 11 år. Gården med daværende 8,5 årsverk ble satt i moren Gry sine hender, med god hjelp og støtte fra familien og bekjente i landbruket.
− Mamma hadde jobb ved siden av, og etter hvert ble det for mye for henne, at hun også skulle drive gården som den var, forteller Maud.
Først ble jorda forpaktet bort. Noen år senere ble også driften med melkekyr avviklet, og alle fjøsene ble gjort om til å drive med gris. Noen år senere ble griseholdet, med tilhørende konsesjonsrett, leid ut.
Byliv − eller landliv
Østre Bringaker gård ble i flere år drevet av andre enn familien. Da han som hadde griseholdet sa opp kontrakten for litt over to år siden, måtte de avgjøre hvordan gården skulle drives videre.
Koronapandemien fikk en stor påvirkning på det som skjedde. Mauds karriere som internasjonal modell førte henne til Hamburg i romjula 2019, rett før pandemien. Det var et mer sentralt sted for henne å ha base enn Bergen og Oslo, hvor hun hadde bodd etter videregående hjemme i Holmestrand kommune.
− Jeg ville ha bylivet, trodde jeg. Og Hamburg passet godt for modelloppdragene jeg hadde da, meddeler hun.
Men det ble et kortvarig opphold i den nordtyske havnebyen. Da pandemien brøt ut, var fremtidsutsiktene så usikre at hun flyttet hjem til Østre Bringaker gård. Kort tid senere traff hun Vegard. Nå skriver de historien sin sammen.
− Det endte med at vi kjøpte gården, noe som aldri hadde vært i tankene mine før jeg flyttet hjem igjen og begynte å kjenne på følelsen av stillheten og roen her på landet. Jeg likte det. Det var egentlig det jeg ville ha. Dessuten var jeg, mamma og søsknene mine enige om at vi ville at gården skulle forbli i familien, forteller Maud.
Hun tar fortsatt modelloppdrag, men mesteparten av tiden brukes på gårdsarbeid. Det samme gjelder Vegard, som er utdannet tømrer. I dag jobber han mest på gården, men tar blant annet oppdrag med trefelling.
Klare tanker i skogen
Skogen består av tre eiendommer, alle i kort gangavstand fra gården. Det største skogområdet strekker seg over begge sider av E18, der Bringakertunnelen går gjennom Stuåsen.
− Skogen har alltid vært rekreasjon for meg, et sted der jeg har gått på tur og luftet tankene. I dag går vi her nesten hver dag med hundene våre. Men arbeidet i skogen var det pappa, farfar og broren min som tok seg av, forteller Maud.
Hun og Vegard har startet på en viktig oppgave i skogen, nemlig tynning og ungskogpleie med ryddesag.
HOGST OG VEKST: Vegard og Maud har planer om å gjøre mer i skogen i tiden som kommer, og planlegger både hogst og ungskogpleie.
Ved stabburet, omtrent midt på gårdsplassen, var det tett med løvskog. Sammen tok de fatt på jobben med å åpne opp og gi plass til de største trærne. Inn på området har de dessuten fått sju geiter, faktisk lånt bort av Viken Skogs eneste geitebonde, Tor-Henning Gunnerød på Revetal-kontoret.
− Det er så fint å ha dyr her ute. Geitene er dessuten veldig effektive beitedyr som holder området sånn som det var før da det var melkekyr her, sier Maud.
TID FOR MAT: Geitenes fôringsstasjon må fylles opp jevnlig, og geitene kommer villig vekk til matbordet.
Gode rådgivere
Det var Mauds oldefar som i sin tid kjøpte gården. Hun er dermed fjerde generasjon Munthe som driver den. Det har vært flere forskjellige typer drift på Østre Bringaker gård, men nå er det primært husdyrhold av svin.
Maksimalt er det mulig å ha 2100 slaktegriser i løpet av ett år, ifølge regelverket om husdyrkonsesjon. I tillegg setter størrelsen på fjøset en grense for hvor mange griser man kan ha der.
− Grisehold er puljebasert med innsett, altså at vi får nye griser etter at forrige pulje er blitt hentet for slakt. Det går nesten fire måneder mellom hvert innsett, og i løpet av tiden her legger grisene på seg i overkant av ett kilo per dag. Før vi kan få nytt innsett, må alt vaskes grundig ned. Det er den seigeste delen av jobben, som blant annet består av mange timer med varmtvann og høytrykkspyler, opplyser Vegard.
Det har nå gått to år siden de tok avgjørelsen om å overta griseholdet på gården. Det hadde ikke gått uten god rådgivning, først og fremst fra slakteriet de leverer til.
− Rådgiveren der har lært oss veldig mye, og det samme gjelder andre fagfolk i bransjen. I tillegg ringte vi rundt til andre grisebønder og spurte om å få komme på besøk for å få en praktisk tilnærming til jobben. Folk var imøtekommende og kunnskapsrike, og de lærte villig bort oss til nybegynnerne. I dag har vi god kontakt med flere, særlig et annet ungt par som også har overtatt gårdsdriften ganske nylig, forteller Maud og Vegard.
PÅ GÅRDSPLASSEN: Maud og Vegard foran huset på gården de tok over for et halvt år siden. De er nå også nye andelseiere i Viken Skog.
Svineribbe til jul
Det nærmer seg jul, og for mange nordmenn venter svineribbe som julemiddag. Ifølge flere undersøkelser har nesten halvparten av oss ribbe til middag på selve julaften.
Til det trengs det grisebønder rundt om i kongeriket.
At dyrene skal ha det bra den tiden de er på gården, er opplagt for Maud og Vegard. Grisene har bedre plass enn minstekravet. De kan utfolde seg med roting og løping, de har tilgang til områder der de kan kjøle seg ned og de har tørre områder med flis og halm.
Stell og rengjøring er daglig rutine to ganger om dagen. Selve fôringen kalles appetittfôring med kraftfôr, som vil si at de alltid har tilgang på mat.
− Vi har fått såpass erfaring nå at vi vet med det samme vi kommer i fjøset om stemningen er bra og om det er noen griser som trenger ekstra oppfølging. Griser er snille og nysgjerrige dyr, men også ganske store og sterke, og i likhet med alle andre husdyr er det hierarkisk orden der de sterkeste rår. Det kan gå utover de svakeste, som kanskje må over i en annen binge. Det er sånne ting vi bare måtte lære oss og finne ut av hvordan vi skulle løse. Stort sett går det rolig for seg og alle finner sin plass, forteller Maud og Vegard.
GLAD I DYRENE: Maud med grisene og geitene. Begge bildene er fra i sommer. Foto: Vegard Fjellner Johansen
