– Du ser det overalt, roser med grantrær med det rødoransje skjæret. Der har barkbillene gjort sitt, sier Dag Utklev, Viken Skogs skogbruksleder i Nore og Uvdal.
Han rister oppgitt på hodet. Han har jobbet målrettet for å få hogget så mye vindfall som mulig, men han er fullstendig klar over at trolig bare 50–60 prosent av vindfallet i kommunen er tatt hånd om. Og nå har barkbillene kommet i store mengder.
Hadde det ikke vært gjennomført hogst av snøbrekk, vindfall og tørkeskadet skog, hadde granbarkbillene hatt mye større grobunn.
Bratt og veiløst
Værrelaterte hendelser, som trolig henger sammen med klimaendringer, la grunnlaget for det Dag, hogstentreprenørene, skogeierne og alle andre i Numedal, Sigdal, Hallingdal og deler av Valdres nå opplever «så inni granskauen».
- Snøbrekk vinteren i 2018.
- Tørkesommeren i 2018.
- Nye snøbrekk vinteren 2020–2021.
- Vindfall i november 2021 og januar 2022.
- Varmt og lite nedbør våren 2023 og våren 2024.
Alt dette har gitt perfekte vilkår for Ips typographus, som er det latinske navnet på stor granbarkbille.
– Der det ikke er vei, er det lite vi får gjort, understreker Dag Utklev.
Handlingsplan
Representanter fra kommunene, Statsforvalteren og Viken Skog har laget en liste over hva som bør gjøres for å redusere risikoen for enda større skader på granskogene i områdene som i dag er verst berørt av tørkeskader og barkbiller.
Det er blitt utformet en handlingsplan basert på årtier med forskning og erfaringer.
Dette er hovedpunktene i handlingsplanen:
- Prioriter svekkede trær.
- Prioriter skadede områder.
- Prioriter tørkeutsatt skog.
- Unngå flatekanter mot hogstmoden, grandominert skog.
Årsak til prioriteringene:
- Granbarkbillen foretrekker å legge egg i svekkede trær. Billene som produseres i drepte trær, overvintrer nær mortreet. Senere kan de angripe frisk skog i nærheten. Svekkede trær bør derfor fjernes først.
- Svekket eller døende gran, som følge av vindfellinger eller tørke, gir billene materialer til å oppformere seg i. Områder med mye skadet eller stresset granskog bør derfor prioriteres.
- Områder som er utsatt for tørke, spesielt gran plantet på furulokaliteter, bør prioriteres.
- Flatekanter med hogstmoden, grandominert skog blir ofte angrepet først.
Norsk institutt for naturforskning (NIBIO) har en egen barkbilleovervåking som holder oversikt over mengden med barkbiller i billenes svermeperiode, fra våren til sensommeren. Hvert år avlegger de også en rapport. I de hardest berørte områdene viser de årlige rapportene en økning i bestandsstørrelsen for hvert år fra og med 2018, med unntak for 2022.
Fra oppsummeringen av NIBIO-rapport nr. 106:
«Sverige og flere europeiske land sør for Norge har de siste årene hatt større tap på grunn av tørke og barkbilleangrep enn noen gang tidligere (Hlásny m.fl. 2019), og det er uro for om også norske skoger får økte skader i tiden som kommer. Et varmere klima vil trolig føre til en overgang fra én til to generasjoner av stor granbarkbille per år, og dette vil kunne bidra til mer skogskader i de nordlige barskogene i Europa (Jönsson m.fl. 2011). I Norge er det den boreonemorale sonen som vil være mest utsatt, altså granskogen i Agder, Østfold, Vestfold og sørlige deler av Telemark, Buskerud og Akershus (Økland & Beachell 2020).»
Det kan altså bli verre i granskogene våre dersom klimaet blir varmere.
Gammelt nytt
Granbarkbillen drepte flere enn én million trær på 1970-tallet, forrige gang det var et stort utbrudd av granbarkbiller i Norge. En av årsakene den gang var et sterkt uvær som blåste ned mye skog i 1969.
NRK lagde i 1973 en 25 minutter lang filmreportasje om granbarkbillen og dens trussel mot skogen. Den er i svart-hvitt, men er nesten like aktuell nå som den var da. Insektforskeren Alf Bakke er en av dem som er intervjuet i reportasjen. På 1970-tallet oppdaget Bakke og hans kjemikerkollega Lars Skattebøl feromonene til granbarkbillen.
Feromonene Bakke og Skattebøl identifiserte og kjemisk fremstilte, benyttes i dagens billefeller. Men å sette ut hundretusenvis av slike feller rundt om i skogene våre, slik man gjorde på slutten av 1970-tallet, vil koste mer enn det tømmeret man redder, ifølge forskere ved NIBIO og Sveriges lantbruksuniversitet (SLU).
Fellene brukes derfor til å overvåke bestandsstørrelsene.
Eventyrmannen
Det var en helt annen mann som første gang advarte mot granbarkbillen her til lands: selveste folkeminnesamleren og eventyrfortelleren Peter Christen Asbjørnsen. Det vil si han som jobbet så tett sammen med Jørgen Moe om våre folkeeventyr.
Asbjørnsen var skogutdannet fra den lille byen Tharandt i nærheten av Dresden. Der hadde han allerede før de såkalte forststudiene lært granbarkbillen å kjenne, noe han skrev om i boka «Om Skovene og om et ordnet Skovbrug i Norge», som kom ut i 1855.
UTEN MOE: Peter Christen Asbjørnsen (1812–1885) var forstmann i tillegg til folkeminnesamler, eventyrforteller, naturviter, zoolog og forfatter.
I 2005 – i forbindelse med bokas 150-årsjubileum – skrev professor emeritus Asbjørn Svendsrud ved det som da het Universitetet for miljø- og biovitenskap en rapport om Asbjørnsens verk. Der står det kort om hva Asbjørnsen advarte mot når det gjelder den fem–seks millimeter lange granbarkbillen.
«Granskogens farligste fiende er granbarkbillene, som «egentlig af Naturen (er) bestemte til at holde Orden og Ryddighed i Skoven». Men etter ødeleggende hogst eller omfattende stormfellinger, kan billene formere seg så sterkt at de ikke bare angriper døde og døende trær, men også frisk skog. Om dette var tilfelle, ble et faglig stridsspørsmål utover 1800-tallet, men ettertiden har gitt Asbjørnsen rett.»
Varmt i Vestfold
Etter tørkesommeren i 2018 var det først og fremst i Vestfold og Østfold at skogeierne begynte å merke at noe skjedde i skogene. Grantrærne fikk tørkeskader og antallet barkbiller økte drastisk årene etterpå.
– Fokuset ble å få bukt med problemet, følge handlingsplanen vår og samarbeide med både skogeierne og offentlige myndigheter. Mange steder ble hele bestand tatt ut for å komme barkbillene i forkjøpet. Vi klarte oss veldig bra når man vurderer andelen sagtømmer opp mot alternativet, altså at granbarkbillene fikk herje fritt, sier Håkon Bingen, som er skogbruksleder i Tønsberg, Sandefjord, Horten og Færder.
Varmerekorden i Vestfold ble for øvrig satt 27. juli 2018. Året 2018 utmerker seg ellers med å være det med flest sommerdager i nesten hele Sør-Norge: Vestfold, Østfold, Akershus, Oslo, Buskerud, Oppland, Hedmark, Telemark og Agder.
Hogst i riktig tid
Mens Dag Utklev har brukt dronen til å fly over vindfall, har Håkon Bingen stort sett brukt dronen til å fly over tørkeskadet skog. Han har blant annet fløyet over skogen til Per Arnt Ellingsen, som har produksjon av korn, gris, egg og honning.
Ellingsen hadde selv sett at grana i den tørkeutsatte åsen likte seg dårligere og dårligere for hvert år etter sommeren 2018. I 2021 bestemte han seg for å gjennomføre en større hogst.
– Det er mye morsommere å hogge fersk gran enn tørrgran. Tørrgran hogg jeg nok av sammen med faren min på starten av 1980-tallet, forteller skogeieren og gårdbrukeren.
Håkon Bingen mener Per Arnt Ellingsen og andre skogeiere fortjener skryt for at de tok ut grana før det gikk for langt med barkbilleskadene.
– Man må inn å gjøre noe når man ser at grana tørker ut. Her tok Per Arnt ut grana før det var for sent. Han fikk samtidig en god del ved, og dessuten sagtømmer han har fått en lokal sag til å skjære planker til et stolpehus av. Det må være mye bedre enn at granbarkbillene spiser opp de friske trærne, poengterer Bingen.
TOK AFFÆRE: Skogeier Per Arnt Ellingsen sørget for at grana ble tatt ut av skogen i bakgrunnen før tørkeskadene ble for store. Her er han i prat med skogbruksleder Håkon Bingen.
Et lite hyggelig syn
I Nore og Uvdal er Knut Sigurd Brekke og Henning Egedahl akkurat ferdig med en hogst av tørkeskadet og billeangrepet skog rett ved der de hogde vindfall for noen år siden. De to karene i Numedal Skogsdrift har hogget titusener av kubikkmeter med vindfall siden stormen 19. november 2021.
– Det ble til sammen cirka to år med vindfallhogst, og etterpå har det i all hovedsak vært snakk om hogst av granbestand der man ser at barkbillene har gått til angrep. Alt av gran i bestandene er ikke skadet, men det handler om forebygging, altså at vi tar ut grana for å redusere skadeomfanget, forteller Knut Sigurd Brekke, som er skogeier selv.
Han forteller at vindfallhogst var en påkjenning for maskiner og utstyr, i tillegg til at det var en krevende jobb med å hogge trær som lå på kryss og tvers på bakken.
– Sånn sett er hogst av gran med tørke- og billeskader enklere og snillere for maskinene, men det er ikke noe hyggelig syn for skogeierne å se skogen tørke ut sånn som den gjør her i området, sier hogstmaskinføreren og entreprenøren.
HOGGER PÅ: Knut Sigurd Brekke, Niri Svingen og Henning Egedahl i Numedal Skogsdrift, her i forbindelse med en drift der mye tørkeskadet skog er tatt ut.
Rot i naturreservat
Nordvest for Rødberg, administrasjonssenteret i Nore og Uvdal, ligger det et naturreservat som har skapt bekymring og debatt etter vindfallherjingene i 2021.
RØDT I RØDT: Oslien naturreservat ved innsjøen Fønnebøfjorden har tydelige skader etter granbarkbiller. Foto: Dag Utklev
Oslien naturreservat, som ble opprettet så sent som i 2019, utgjør i overkant av 1600 dekar med skog. I dag ligger det vindfelte trær i store deler av naturreservatet, og skogen er hardt angrepet av granbarkbiller.
– Det er ikke noe pent syn, og mange her i Nore og Uvdal ønsket å få tillatelse til å ta ut de vindfelte trærne fra naturreservatet for å unngå at det ble en yngleplass for barkbillene. Statsforvalteren sa nei. I dag ser vi at naturreservatet ble en yngleplass, og billene har også tatt for seg i omkringliggende skog. I Sverige ville myndighetene sannsynligvis ha sagt ja til å ta ut trærne som hadde blåst ned i et naturreservat, som et forbyggende tiltak mot oppblomstring av barkbiller. Det er litt merkelig at vi ikke kan gjøre det samme her, sier Dag Utklev.
